Jeg er den første som flytter lenger vekk enn en time. Og lenger skal det jo bli, smiler thomas bredt, med henvisning til den store drømmen: Å bli maf-pilot.
Thomas er ung, men føler seg på etterskudd allerede. I tretten år har han visst hva han skal gjøre med livet sitt. Derfor leser han åtte-ti timer om dagen og sparer alle pengene sine.
Jeg gjør meg klar ved et bord på en liten kafé i Vestfold da en ung gutt kommer inn. Han kikker litt rundt seg og blikket lander på meg, men jeg enser ham ikke og fortsetter mitt eget forarbeid. Før jeg brått innser at det må være han jeg venter på og skynder meg opp fra stolen. Det er noe med det ungguttaktige inntrykket jeg ikke hadde forventet meg i møte med en helikopterpilot. Men Thomas (21) har et trygt og bredt smil som forblir der gjennom hele samtalen, og blikket er åpent og imøtekommende.
Den første som flytter vekk
Haugesundsdialekten spretter muntert mot meg over bordet, mens Thomas forteller om familien, som nok ble litt overrasket da de fikk vite hva han drømmer om.
Foreldrene mine ble litt sjokka, kanskje, men de støtter meg fullt ut og jeg er veldig takknemlig for det. Jeg har fire søsken, og alle bor i en radius på et kvarter fra barndomshjemmet vårt. Jeg er den første som flytter lenger vekk enn en time. Og lenger skal det jo bli, smiler Thomas bredt, med henvisning til den store drømmen: å bli MAF-pilot. Allerede har denne drømmen bragt ham lenger vekk fra familien enn noen av hans eldre søsken.
Guttemiljø
Thomas går nå siste semester på EHC i Sandefjord. Deretter er planen å begynne løpet for å bli MAF-pilot, helst allerede til høsten. Til nå i studiene har han bodd i en hangar på flyplassen, men har nettopp flyttet med et par studiekompiser til et hus på en bondegård i fem minutters gangavstand fra flytårnet.
Jeg trives veldig bra, det er mye sosialt og et skikkelig guttemiljø. Men det kan være vanskelig å få tid til å lese. Jeg er en av de som trenger å bruke mye tid på skolen for å gjøre det bra. Jeg leser åtte til ti timer hver dag, for det er syttifem prosent krav for å stå, og jeg er ikke en sånn som får det gratis, bekjenner Thomas. Han ser på ingen måte motløs ut i møte med de høye kravene, men stråler mens han forteller om fagene, det høye nivået og all jobbingen.
Spart hele livet
Thomas kommenterer som i en parentes at helikopterutdannelsen koster en million og femti tusen. Han ler når jeg sperrer øynene opp og lurer på hvor han får pengene fra.
Det er nok grunnen til at de fleste begynner mye seinere, jeg er blant de yngre der. Man må jobbe opp penger. Jeg har spart siden jeg var liten og foreldrene mine er veldig økonomiske. Alle pengegaver jeg fikk i oppveksten satt de rett på konto, samt arv fra besteforeldrene mine. Jeg jobba mens jeg gikk på videregående og i alle ferier. Jeg tjente hundre tusen i militæret. Brukte aldri konfirmasjonspengene mine. Listen er lang, og Thomas er takknemlig for den holdningen foreldrene har lært ham, slik at han nå har mulighet til å etterjage drømmen.
Alle søsknene mine har hatt en god egenkapital klar når de ville kjøpe hus.
Men du kommer til å bruke pengene litt annerledes enn dem?
Jeg tenker vel ikke så langsiktig, sier han, noe unnskyldende. 10
Å investere i en livsdrøm kan vel sies å være langsiktig det også?
Det har slått meg så mange ganger gjennom dette studiet at det hadde vært mye enklere å bare bli elektriker. Da kunne jeg hatt et trygt liv med gode kompiser og tjent bedre enn jeg sikkert noen gang kommer til å gjøre. Men jeg hadde alltid sittet igjen og tenkt, «hm, skulle jeg ha gjort noe annet?» Jeg tror det er mange som har det sånn. Alle har jo drømmer.
Ble utfordret på å velge eventyret
Thomas har villet bli pilot siden han var åtte år. Når han vokste opp fikk drømmen bli med inn i voksenlivet, men det var først i 2015, på perm fra militæret, at tankene tok litt tydeligere form.
Jeg traff en av linjelederne i misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag, som ba for meg på et møte. Han sa noe jeg hadde tenkt på veldig lenge. Det traff meg midt i blinken: «Du kan velge å leve et trygt liv, tjene bra og ha det godt, og Gud vil være med deg akkurat like mye. Eller du kan velge å leve et eventyr med Gud.» Jeg hadde kjent skikkelig mye på nettopp dette.
Det hadde jo vært kjekt å bo i Haugesund. Det skulle komme en helikopterstilling der, og det kunne jo ha vært perfekt på mange måter. Men når han sa det, tenkte jeg «jeg vil jo mye heller leve et eventyr med Gud.» Det var da jeg begynte å lete etter dette med misjonsflyving.
Begynner MAF-løpet
Thomas hadde hørt om MAF tidligere, men begynte nå å lese om det og fikk bekreftet at dette var den versjonen av pilotdrømmen som passet utmerket for han. Allerede i mars i år skal han til MAF sin skole i Nederland for å ta psykologiske tester og lignende, og håper å være klar til oppstart for det løpet han må igjennom der fra høsten av.
Er du spent?
Thomas ler til svar.
-Ja, det er jeg jo. Jeg må jo bare tro at det går bra. Hvis ikke det går bra så har jeg ingen plan. De gjør jo vurderinger av deg hele veien i løpet av treninga. På alle punkter kan de si «nei, vi vil ikke godkjenne deg,» og så er det ut.
En må med andre ord ha litt gøtts for å gå for dette?
Det er jo bare til å gjøre det. Jeg håper det går bra selvfølgelig. Hvis ikke kommer jeg nok til å prøve på ny, ler Thomas.
Thomas forteller at skoleløpet varierer fordi det skreddersys for hver enkelt ut fra erfaring og hvordan en ligger an. Derfor er det vanskelig å si når han vil være klar for å reise ut i misjon.
Hastverk
Jeg har ingen ting som binder meg. Jeg føler allerede at jeg bruker for mye tid. Jeg føler at jeg er gammel. Jeg ville jo ha begynt da jeg var 17. Før jeg begynte på helikopterutdannelsen måtte man ha studiekompetanse for å få lov, så derfor fullførte jeg videregående først. Men så endra de det rett etterpå. Så jeg er allerede på etterskudd, sier Thomas med en blanding av iver og alvor i ansiktet.
For meg er det dette som er å leve. Jeg har ikke lyst å bruke tre år på å komme meg ut. Jeg er jo villig til å gå gjennom alt som kreves, og det må jo ta sin tid, men jeg har ikke lyst til å somle.
Ikke bekymret for dame
Jeg ymter frempå om ikke han tenker på å finne kjærligheten og få familie og sånn før han forsvinner ut i jungelen. Thomas ler som svar. Igjen.
Jo, det er klart det er viktig for meg, det er jo det. Men han trekker på det. Det kan nesten virke som om han ikke har tenkt nevneverdig på temaet før.
For meg er det dette som er å leve. Jeg har ikke lyst å bruke tre år på å komme meg ut. Jeg er jo villig til å gå gjennom alt som kreves, og det må jo ta sin tid, men jeg har ikke lyst til å somle.
Alt til sin tid. Det får skje det som skjer. Men jeg prioriterer dette først, lander han på.
Willy sier jo alltid noe om det der. De fleste som er i utlandet for å hjelpe er faktisk damer, hermer Thomas med et glimt i øyet.
Falt for MAF-kulturen
Willy (Ludvigsen) som Thomas refererer til, er daglig leder og sjef for MAF i Norge, og det var i fjor at Thomas og Willy møttes for første gang.
Willy inviterte meg med på trettiårsjubileum for MAF på Forsvarets flysamling. Det var da jeg møtte alle: Faste givere, eks-piloter og ledere, og en av grunnleggerne som startet MAF i 1946. Så ble jeg med på en MAF-helg på Starmoen. Det er veldig spesielt, jeg anbefaler å være med. En bare møtes der ute, det fortelles historier, en kan få fly, det er åpent og masse gøy med leker og rebuser og sånn. En kan vel nesten kalle det en leir.
Hva var det du likte så godt med MAF?
Det merkes at det en kristen organisasjon, som gir en helt annen grunnmur enn de miljøene jeg er vant til fra helikopterbransjen. Folka er bare så annerledes, det handler ikke om makt eller smisking, det er et helt annet fokus og du jobber for helt andre grunner! Det gjør meg så glad. Det tenner en brann i meg, stråler Thomas.
Nådeløst militær
Til sammenligning med det han har opplevd så langt i MAF, forteller Thomas om sitt møte med militæret.
Vi fikk trening av de beste i luftforsvaret, som alle hadde vært i Afghanistan eller andre lignende land. Alle var så preget av det de hadde vært med på. Jeg tror alt forandrer seg når det blir vanlig å ta liv. En kan til og med bli nådeløs, så en nesten liker å se folk lide. Og så formidler man videre den holdningen.
Jeg ville ikke blitt fly-pilot hvis jeg ikke skulle blitt maf-pilot. Det er ikke flygingen i seg selv, men det å hjelpe andre, som driver meg.
Hvordan reagerte du på det?
Jeg trekker meg helt, det er bare ett eller a nnet som skjer med meg. Jeg har ikke lyst til å sloss med folk. Som barn syntes jeg skyting var kult, men når jeg skjønte hva virkeligheten handler om, innså jeg hvor mye jeg er i mot det. Og hvor mye jeg har lyst til å hjelpe folk i stedet.
Har alltid villet hjelpe
Når du har satt ut kursen for et løp som dette, så vet du at livet kanskje ikke blir helt standard. Du må leve på støtte fra en menighet, som misjonær, og samtidig koster det deg masse energi, tid og penger. Hva er det som driver deg?
Det er for andre jeg vil bli MAF pilot. For å hjelpe min neste. Sette andre foran meg selv, sier Thomas bestemt. Han forteller at han alltid har vært en som strekker seg så langt han kan for å hjelpe.
Jeg ville ikke blitt fly-pilot hvis jeg ikke skulle blitt MAF-pilot. Det er ikke flygingen i seg selv, men det å hjelpe andre, som driver meg. Det er på en måte en svakhet med meg, sier Thomas.
At det går ut over meg selv, at jeg glemmer meg selv, forsøker han å forklare.
Har du alltid vært sånn?
Jeg må liksom ikke fokusere for å ville hjelpe. Hvis noen spør meg om noe så kommer jeg alltid til å prøve så mye som mulig å gjøre det, bekrefter Thomas.
Alle bruker jo den gaven de har fått, jeg kunne aldri blitt lege for eksempel, men dette er en måte jeg kan hjelpe på.
Thomas takker pent for praten. Han har snart eksamen, og selv om det er lørdag tenker han på skolen. Jeg sender han tilbake til bondegården hvor han kan fokusere på det som skal til for å oppnå drømmen.
Og det fortest mulig.
Drømmer du om en meningsfull jobb?
Vi er stadig på jakt etter dyktige piloter, flymekanikere, teknikere, administrativt personell, lærere og ledere.
Eivind Johannes Lindtjørn
MAF-pilot i øst-Afrika
