Da Stuart King og Jack Hemmings styrtet i en fjellside i Burundi på sin aller første flytur i Afrika, lurte de på om Gud hadde latt dem kaste bort en masse tid og krefter. Heldigvis var de av det slaget som ikke ga opp med det første.
– Jeg vil alltid huske vårt første kontor i Islington, i tredje etasje i et hus med en viktoriansk-inspirert altan. Kontoret hadde tregulv og veggene var tapetsert med kart, forteller Stuart.
Sytti år senere sitter Stuart King og jeg overfor hverandre i et koselig møterom på MAF UKs hovedkontor – i andre etasje i et moderne kontor-
bygg nær sjøen i byen Folkstone. Veggene er prydet av plakater med tekstene: «Vil du reise og tjene?», «Vil du være en livline?», «Ønsker du å forvandle liv?»
De neste to timene lytter jeg til en mann som har gitt sitt liv som svar på disse spørsmålene med et rungende JA! Vi går tilbake til begynnelsen – i 1945:
– Selv om Jack Hemmings og jeg var profesjonelle i datidens luftfart, var vi begge amatører i misjonsarbeid! Vi opplevde bare et kall om å dra. Vi tenkte ikke fremover hva dette kunne føre til. Vi analyserte ikke. Vi bare handlet.
Disse to dro ut på en 9 måneders flytur i Afrika i 1948, utstyrt med et sterkt kall og bare 250 pund i lommene.
– Synet av Afrika var rørende og sterkt: ørken og sletter, senere jungel og fjell. Denne første pionérreisen var oppløftende, tøff og farlig – men Gud hjalp oss til å ikke gi opp.
– Selv med et styrtet flyvrak foran dere ..?, spør jeg Stuart undrende.
– Da flyulykken og havariet skjedde, tenkte jeg en stund: Har Gud nå forledet oss? Men vi fortsatte. Det er Gud som råder, ikke omstendighetene rundt oss.
Flyet kommer med hjelp og håp
Stuarts historie viser hvilken pionérånd disse mennene hadde: modige og visjonære, samtidig grundige og detaljerte, og ydmyke og avhengige.
Det er i slike hjerter MAFs visjon har blitt båret siden den gang, med ønsket om å se isolerte mennesker forvandlet av Jesu kjærlighet.
– Jeg husker en gang jeg gikk til fots i to dager for å se etter et egnet sted for en flystripe. Da møtte jeg på andre misjonærer som ikke hadde sett hvite på seks måneder. Det var denne formen for isolasjon vi sto overfor. Den forskjellen som fly da kunne utgjøre var forbløffende. Vi arbeidet, ba og gråt med disse modige misjonærene. Dette var slik en stor glede for oss.
ut på små ekspedisjoner for å finne egnede steder for flystriper.
Stuarts stemme brister. Denne tiden var verdifull for ham. Da vi fortsetter, deler han en historie om hvordan synet og lyden av et MAF-fly kan utgjøre et livsforvandlende øyeblikk for så mange mennesker:
– En søndag fikk vi et telegram: Dick Crossman alvorlig syk ved Loelli. Kan dere hjelpe? – Vi ble enda mer bekymret da vi oppdaget at telegrammet allerede var tre dager gammelt. Vi satte oss umiddelbart inn i vår Cessna 180-maskin og tok av med kurs sydover 650 kilometer. På veien plukket vi opp en misjonslege.
– Da vi sirklet over Loelli så vi ulykkesstedet under oss. Dick hadde drevet med brønngraving da en stor jernstolpe hadde falt ned og knust beinet hans. Jeg blir ennå rørt når jeg husker hvordan det kjentes å komme inn i teltet der han lå. Han så opp på meg og sa:
– Nå har jeg ligget i tre dager og lyttet etter dere. Tårene fyller Stuarts øyne.
– Det finnes hjelp, håp og helbredelse. Han håpet. Vi hjalp. Og han ble til slutt frisk. Dette er MAFs fundament!
– På dette fundamentet er det siden bygget en lojal familie av støttespillere – og noen har elsket MAF fra det øyeblikket de så vårt første Gemini-fly for 70 år siden.
Jeg spør Stuart om hans forklaring på hvorfor MAFs støttespillere virker så lidenskapelige.
– Vår tilnærming har alltid vært personlig. Vi må elske menneskene slik Gud elsket oss. Jeg håper vi alltid kan vise våre støttespillere hvor mye vi verdsetter dem – disse er jo en del av oss.
Hver stamme og hvert språk
Stuart er en person med et himmelvendt perspektiv. Han vet at MAFs arbeid har evig betydning. Samtidig sier han i ydmykhet at dette misjonsarbeidet utgjør en beskjeden, men forhåpentligvis avgjørende forskjell.
Han lener seg tilbake i sofaen mens vi nærmer oss slutten.
– Jeg ser klarere nå enn noen gang hvor avgjørende selve tidspunktet var for starten av vårt oppdrag. Og, hvordan oppdraget kontinuerlig har blitt stadfestet gjennom årene.
– Mitt håp er at MAF fortsatt vil fly ut til avsidesliggende samfunn som blir oversett og glemt – og på denne måten vise Guds kjærlighet i praksis, avslutter Stuart.
