Det vekket opplevelser og minner for misjonær og mangeårig styremedlem i MAF, Norun Sjøli (80), da vi i høst reiste sammen til Madagaskar for å oppleve tjenesten på nært hold. Etter den lange reisen fra Oslo til Antananarivo flyr tankene tilbake til årene hun var utsendt som jordmor og misjonær i Kenya og DR Kongo.
Hjem til Afrika
Flyet setter hjulene trygt på den gassiske jorden. Når vi går ut av den åpne flydøren, omfavnes vi av den varme afrikanske luften som Norun lenge har savnet. Det er mange år siden sist hun var i Afrika, og med et liv fullt av minner får øyeblikket et historisk sus over seg.
– Jeg dro helt alene den gangen. Det var jo spennende for en ung jente som meg å bosette meg som misjonær i et fremmed land, langt hjemmefra. Jeg hadde noen enkle kofferter med klær, ellers var det kallet og min utdannelse som jordmor som var den viktigste bagasjen, minnes Norun mens vi går sammen ned flytrappa.
– Afrika er hjemme, sier hun og tar et dypt pust.
– Det er de samme luktene og høylytte lydene som den gang, den samme stemningen i gatene. Heldigvis reiser jeg ikke alene denne gangen, nå er jeg jo sammen med MAF som er mitt hjertebarn. Det føles virkelig som å komme hjem, sier hun.
Hodet i lufta
Norun har i sommer rundet 80 år, men jubilanten ser ikke på egen helse eller alder som en hindring for en reise til Madagaskar. Tvert imot, livet hennes har bestått av utfordrende og spennende opplevelser siden hun reiste seg på to ben. Men etter alle årene her på jorda liker hun seg best i lufta.
– Alt som er i lufta er gøy, sier Norun engasjert og forteller om noen av tingene hun har gjort de senere årene. I voksen alder tok hun privatflysertifikat (PPL), og var engasjert i akroflyvning. Som 75-åring satt hun i en motorisert hangglider over Victoriafallene, og rett etter 80-årsdagen tok hun zip-line ned Vikersundbakken.
– Jeg er glad for alt det sprø jeg har gjort, mens jeg enda hadde helse til det. Vi må jo leve mens vi kan, sier Norun og gir meg et lurt smil.
Tilbake til bushen
Et viktig mål for turen til Madagaskar er å følge et legeteam til den isolerte landsbyen Nosy-Varika, som ligger helt på øst-kysten av den store øya. Bushflyet tar av fra MAFs base i Antananarivo og Norun speider ut over grønnkledde fjellsider og kuperte terreng.
Flyturen tar en time, og fremme i landsbyen er det etablert en midlertidig sykestue. Utenfor står hundrevis av syke mennesker i kø, og Norun får øye på de hvitkledde helsearbeiderne blant dem. Etter å ha fulgt med på legeteamet en stund setter vi oss ned på en benk for en pause, mens Norun forteller engasjert.
– Dette er akkurat slik jeg jobbet som jordmor i Kenya, men en ting er annerledes. Jeg var eneste jordmor på sykestuen, og det var langt til nærmeste by. Med enkel radiodekning til omverdenen gjorde jeg så godt jeg kunne med de få hjelpemidlene jeg hadde. Køen var lang den gangen også, og jeg kunne ha opptil 90 gravide kvinner til konsultasjon om dagen.
– Ofte måtte jeg også ut i bushen for å hjelpe til ved kompliserte fødsler. Der tok jeg imot barn i enkle jordhytter med høner og geiter rundt beina mine, forteller Norun.
Asante sana, tusen takk
Mange ganger var det også akutte og mer alvorlige tilfeller. En episode fra oppholdet i DR Kongo husker hun godt. – En dag da misjonærlege Mattis Onsrud var på besøk i landsbyen der jeg jobbet, ble en gravid kvinne nærmest dumpet ut av en bil like utenfor huset der vi var. Det var sent på kveld, og mørket hadde for alvor senket seg over bushen. Vi løp ut til kvinnen, og Mattis fant raskt ut at hun hadde store omfattende skader på livmoren, og at livet hennes var i stor fare.
Operasjon var eneste utvei, men så sent på kvelden og uten forbindelse til sykehus var det egentlig ikke håp for den stakkars kvinnen.
Norun tar seg en kunstpause, mens vi observerer helsearbeiderne i aksjon.
– Jeg og Mattis lette i skuffer og skap i den primitive nedlagte sykestuen i nærheten, og vi klarte å samle sammen det vi trengte til en slags operasjonsstue. Vi helte sprit over utstyret, og tente på slik at det skulle være helt sterilt.
Etter mørkets frembrudd var det helt nødvendig med godt lys for å kunne operere. Noruns kreativitet og praktiske evner sørget for lys i den lille operasjonsstuen.
– Jeg fant frem en 12 volts lampe, og for å få strømtilførsel kjørte jeg Land Roveren helt opp til vinduet, trakk ut ledninger fra bilbatteriet gjennom ruta, og fikk koblet dette opp til lampa. Videre ble insekter et stort problem i lyset fra lampene i de ellers bekmørke omgivelsene, og vi måtte finne oss til rette med at rommet ble fullstendig nedsprayet av insektmiddel, forteller hun.
På grunn av de fatale skadene på livmoren var ikke barnets liv til å redde, men den primitive nyoppsatte operasjonsstuen var avgjørende for å redde kvinnens liv.
– Er det én ting jeg aldri kommer til å glemme, så er det øynene og håndtrykket fra kvinnen på operasjonsbordet. Forsiktig tar hun Mattis i hånden og hvisker to ord: «Asante sana» – det betyr tusen takk. Norun kikker tilbake på legekøen fra der vi sitter.
Hun ser det samme livsnødvendige behovet for hjelp, smertene og håpløsheten. Samtidig ser hun også takknemligheten, gleden og tålmodigheten til alle som venter på hjelp.
Altmuligkvinnen
Med både jordmorutdanningen, og ingeniørutdanningen hun tok i en alder av 50 år, ble hun en ressurs på mange områder i hjelpearbeidet. Hun har aldri sett på seg selv som en evangelist, men en praktisk velgjører og en misjonær som har brukt evnene til å gjøre godt.
– Jeg fikk jo tildelt mange ulike oppgaver den gang, og en gang ble jeg også satt som byggeleder for en sykestue. Veiene var elendige, og på stasjonen bygde vi også en flystripe med hakke, spade og trillebår som MAF ofte brukte.
Norun ble ofte spurt om å hjelpe til med alle mulige problemer som oppstod.
– Jeg husker spesielt en kveld, da en lastebil hadde satt seg fast i den gjørmete veien. Den spant og spant og gravde seg lenger ned i gjørma, helt til batteriet på bilen gikk flatt. De så ingen annen utvei enn å spørre den unge misjonærjenta om råd.
– Jeg tenkte at dette hadde jeg ikke peiling på, men det skadet jo ikke å prøve. Jeg tok med meg flere batterier, noe verktøy og lommelykt, og krøp i søla under den store bilen. Så koblet jeg sammen batteriene, og jammen fikk vi start på lastebilen, sier hun med et bredt smil.
«Leve livet levende»
Etter besøket på den mobile klinikken i Nosy-Varika går turen videre til NMS sin misjonsbase i byen Antsirabe, og Norun blir imponert i møte med de norske misjonærene som jobber der i dag. Da de fortalte om sitt oppdrag og en hverdag med både språkutvikling, jordbruk og utvekslingsprogram, kjente Norun seg veldig igjen.
– Det praktiske arbeidet de gjør med bruk av henda er slik som jeg selv utførte mitt misjonsoppdrag. Jeg var ingen evangelist, men jeg brukte mine evner og min kreativitet til å løse oppgaver, redde liv og hjelpe folk.
Mitt misjonsoppdrag gikk på å formidle evangeliet gjennom å bruke meg selv, til gjerninger og tjenester.
– Å være her på Madagaskar er som å se livet mitt i reprise. Så mange inntrykk har bragt frem gamle minner fra den gang jeg selv stod i lignende situasjoner.
Jeg valgte tidlig en vei for livet mitt. Som ung jente skrev jeg på russekortet mitt et motto som har fulgt meg gjennom hele livet. Og som gjør det fortsatt, det var: «Lev livet levende!»
