En håndfull søstre har viet sine liv til å hjelpe sårbare kvinner i et av Ugandas isolerte områder.

 

Margie (88) og Pauline (80) ser ingen grunn til å pensjonere seg. Sporene fra Sacred Heart Sisters har brakt håp tilbake til kvinner som er rammet av hiv / aids, og til et samfunn som har lidd av misbruk, kriminalitet og alkoholisme i Karamoja-regionen.

 

Den røde sanden på rullebanen virvles opp når flyet setter hjulene på bakken. To velkledde og ydmyke damer kommer mot oss når vi går av flyet på Moroto flyplass.

 

– Takk til dere i MAF, for at dere tok dere av Mary, utbryter Pauline og gir oss et elskverdig håndtrykk. Det lyser ekte godhet av den vakre lille spanske damen.

 

For omtrent tre måneder siden ble søster Mary (48) evakuert av MAF til Kampala sykehus med en ryggskade som lammet bena henne. Søstrene uttrykker stor takknemlighet for den hjelpen de fikk. Nå har de invitert oss til å observere deres hverdag.

 

Et tilfluktssted for kvinner med hiv/aids

På begynnelsen av 2000-tallet ble personer med hiv og aids i Moroto forsømt, stigmatisert og diskriminert. Vi møter Catherine og 30 lærere og frivillige utenfor Choose Life Homebased Care som for noen år siden ble startet av søstrene.

 

– Kjærlighet og omsorg er den viktigste kilden til liv, dette var noe som søstrene gav meg, forteller Catherine, 36 år gammel. Hun har akseptert diagnosen HIV, men medisiner gjør at hun lever et ganske normalt liv.

 

Hver dag hjelpes barn og kvinner som har HIV/AIDS til et meningsfullt liv her. Et holistisk program bygget på kristen nestekjærlighet, inkludering, aktiviteter, læring og psykososial støtte.

 

Det begynte i det små for snart 20 år siden, da søster Margie og Pauline så behovet for hjemmebesøk hos kvinner med HIV/AIDS, en sykdom som i flere år har lagt en skygge over samfunnet. Nå får 191 kvinner og 102 barn daglig støtte ved senteret.

 

– Ingen ser ned på oss her, forteller Catherine mens hun ammer sitt yngste barn på 7 måneder. Det er et mirakel, en Guds gave, at jeg nå har fem barn og ingen av dem er smittet. Jeg har mange vonde år bak meg, og fremtidshåpet ble knust da jeg fikk påvist HIV i 2006, så døde min mor av sykdommen i 2009. Håpet og troen på livet kom tilbake da jeg møtte Margie, og resten av søstrene i Sacred Hearts. Nå er jeg en av dem som kan hjelpe andre kvinner og deres barn i samme situasjon.

 

Agnes er bare 42 år. Hun er tynn og tydelig preget av AIDS-sykdommen. Håpet om noen få år til har hun, men gleder seg mest over å fylle hverdagen med mening.

 

– Her får jeg ny kunnskap, jeg lærer å lese og skrive, noe som betyr mye for meg. Dette stedet gjør at jeg glemmer det vonde jeg opplever, forteller Agnes med sin svake stemme.

 

Kevin Okory, en av lærerne, fortsetter; – Jeg er her på grunn av kjærligheten som søstrene har vist meg. Jeg kunne kanskje fått bedre lønn et annet sted, men livet er mer enn penger. Penger er bare kortvarig lykke, men sann kjærlighet vil leve for alltid.

 

 

Aldri vært inne på tanken om å gi seg

Veteranene Margie og Pauline er selve bærebjelkene i arbeidet til Sacred Hearts. Helt siden 1971 har de bygget et arbeid som har gitt lokalbefolkningen i Moroto troen på Gud og på livet.

 

– Vi kom hit i 1971, rett etter Idi Amins statskupp som felte Obote, forteller Pauline. Det var en skummel tid for meg som ung jente i slutten av 20-årene.

 

Hun kjører oss fort og forsiktig på den humpete ugandiske landeveien til neste stopp, mens hun mimrer om tiden i Uganda på slutten 70-tallet.

 

– Jeg fryktet for livet mitt mange ganger den første tiden, legger Pauline til, og fortsetter: Med langt mørkt hår og utenlandsk utseende, ble jeg av en eller annen grunn stoppet på hver eneste militære veisperring. Hver gang like truende med uberegnelige væpnede soldater. Jeg husker da vi hadde bilen lastet full av steiner til en mur i hagen ved senteret. Soldatene ble litt i overkant aggressive da de antok at vi hadde planer om å steine president Amin. Heldigvis ble vi trodd til slutt.

 

Årene etter Amin har vært bedre. Et møysommelig arbeid for å styrke kvinnenes rolle i samfunnet, hjelpesentre og fengselsarbeid er bare en del av oppgavene de har tatt på seg.

 

– Vi har alltid vært drevet av kjærlighet, den kjærligheten vi har fått fra Gud, sier Pauline. Det handler ikke om oss, men om å gi videre dette som vi har fått.

 

Langvarige endringer skapes i skyggen av treet

Sangen runger da vi parkerer bilen, og en gruppe kvinner får oss til å føle oss mer enn velkommen. Pauline plukker opp en liten baby og gjør en inntreden som kun en lokal skolemester er forunt. Vi får et eksklusivt møte med en av mange kvinnegrupper som hver torsdag møtes sittende på håndvevde tepper i skyggen av et stort tre.

 

– Den viktigste oppgaven er å endre innstillingen og tankesettet til kvinner gjennom samtale, bønn, og ikke minst å gi dem håp gjennom Bibelens budskap, forteller Pauline. Gjennom årene har vi sett både kriminalitet og alkoholisme i dette området. Kriminaliteten er heldigvis redusert, men fortsatt er alkohol et stort problem. Det brygges en lokal drikk som ligner på øl, noe til og med barna får servert. Mennene bidrar dessverre ikke til forbedring. Her er kvinnene en nøkkel til forandring, derfor er disse samlingen så viktige.

 

En av de lokale kvinnene, Theresa, gir oss et inntrykk hvordan gruppen skaper forandring.

 

– Hver torsdag møtes vi her, noe som har blitt svært viktig for oss. Vi snakker om volden mot oss kvinner, hvordan vi ofte blir undertrykt og hvordan vi kan få det bedre. For noen år tilbake fikk vi Bibelen på vårt eget språk, det har også gitt oss et viktig perspektiv på livet vi lever.

 

Sacred Heart Sisters dele et hus med en frukthage hvor de vokser det de trenger. Den røde jorden er rik på mineraler, noe som gjør mango, avokado, poteter og appelsiner stor og rik på smak og gir nok grønnsaker og frukt til dem.

 

– Dette er mitt hjem, sier 89-årige Margie, mens hun sitter tilbakelent på en falmet rød sofa i huset. Det er ingen vei tilbake. Dette er mitt liv, et livslang kall for å gjøre Guds vilje.

 

Pauline er opprinnelig fra Spania, og hun besøker hjemlandet hvert tredje år. Tilbake på 70- og 80-tallet pleide hun å fly med MAF. Når hun planlegger å besøke Spania neste gang, vil MAF sørge for en trygg reise fra Moroto til Kampala, en times flytur som erstatter en lang dagstur med buss.

 

Søster Margie sender en beskjed til alle MAFs piloter, som i Karamojo kalles «Lukamo», og betyr «den som bæres av vinden».

 

– Paulina og jeg har alltid hatt stor beundring for MAFs piloter, som alle er modige i å utføre sitt oppdrag, ofte et ensomt og risikabelt et. Måtte Gud velsigne dere alle over hele verden. Takk til alle i MAF.

 

Tekst og foto: Odd Arild Nessa

 

 

Flere aktuelle artikler