En (melke) dråpe i havet

Siste artikler

Stanken river i nesen og støyen er øredøvende. Engasjerte barn trenger
inn på meg fra alle kanter, og tar på den bleke huden min eller berører håret
mitt. Smilene og latteren smitter, og jeg beundrer humøret deres på tross av
omstendighetene de lever under. Nysgjerrige løper de foran meg i det jeg søker
å finne en vei fra smuget til en åpen plass i den overfylte leiren.

Tekst og foto: Willy Ludvigsen, februar 2024

Flyktningleiren er en av mange i Bunia og Ituri-provinsen i DR Kongo. Hundretusener av mennesker på flukt fra militsgrupper søker trygghet i byene og leirene. De venter tålmodig og håper på å returnere til sine utraderte landsbyer og nedbrente hjem. Uansett representerer restene tilhørighet og et hjem. Og muligens en framtid.

I leirene får de beskyttelse og litt mat, men de fleste har ikke noe å gjøre og barna springer rundt i en uendelig liksomtilværelse. De fleste vet ikke om noe annet.

Innimellom hyttene

Avstanden mellom husene i leiren er under en meter. Bakken er gjørmete, og fluene surrer irriterende rundt ørene. Smugene minner om elver som renner sakte avgårde, bare at vannet er menneskehoder og kropper som «flyter» mellom jord-veggene.

FN gav dem telt, men varmen ble uutholdelig, så de bygget små jordhus som kjølte dem ned når solen var på sitt varmeste.

Jeg prøver å følge etter Donna og David Jacobsson inn imellom hyttene. De er utsendinger for MAF i DR Kongo, han som pilot og hun som altmulig-person (dvs. uerstattelig). Dave vokste opp i Kongo og vi traff hverandre som unge gutter på sytti-tallet. Etter 35 år i tjeneste, skal de snart reise hjem for godt til USA. Våre veier krysses igjen og nøden for Kongo er fellesnevneren.

Å se at det nytter

I flere dager fløy jeg med Dave rundt i Ituri-provinsen. Ambulanseflyvning til Entebbe, Uganda, frakt av leger og pastorer til en avsidesliggende landsby, åpning av en flystripe som to år tidligere hadde blitt stengt på grunn av raid i landsbyen Lulua som lå like ved. Alt ble brent og alle flyktet. Nå var livslinjen åpnet igjen. Dagligdags for Dave, men det gjør inntrykk på meg.

Å se at det nytter.
Å se at noen bryr seg.
Og at de ikke gir opp.

Donna viser meg et klasserom med kvinner som lærer å lese og skrive. Ingen pulter, ingenting å skrive på, men ei tavle dere læreren peker på bokstavene og setningene. Hele klassen svarer høyt og i kor.

Jeg blir så ført inn på et siderom der mange kvinner lærer å sy. De sitter med gamle Husqvarna trå-symaskiner og de fargerike stoffene ligger utover de provisoriske pultene. Å lære et yrke, gir håp om en jobb, en framtid.

Mistet alt

I naborommet sitter to voksne damer i samtale med en kvinne med en liten baby. Jeg forstår hva som blir sagt på swahili og at samtalen handler om behandling av vonde traumer. Det er et uendelig behov for behandling når leirene er fylt av hundretusener som alle er traumatiserte i forskjellig grad. Mistet alt, familie drept, utsatt for seksualisert vold, fratatt verdighet og håp. Det er nesten uforståelig at de fremdeles er oppegående og orker å møte hverdagen.

«Det er så lite vi kan gjøre», sier Donna, «men vi gjør det lille vi kan.»
En dråpe i havet, men vi kan ikke annet enn å prøve.»
Med tanke på 5,4 millioner interne fordrevne flykninger, bare i Kongo, så virker det håpløst. Hvis jeg bare ser tallene.
Omfanget.
Statistikkene.
Noe annet er det når tallene får navn.
Nabinto, Mbemba, Kalala, Grace, Mukendi …
Et ansikt.
En historie.
Noe annet er det når jeg vet at hver eneste én er skapt og elsket av Gud.
Det er min bror, min søster, mitt barn og min mor.

Spesiell last

Slike tanker fyller hodet mitt slik det avsvidde landskapet fyller horisonten i flyvinduet. Tørkeperioden skaper en konstant dis av støv og aske fra brent gress og gjør det vanskelig å fly. Flystripen i Nyankunde kommer raskt imot oss, mens David setter flyet trygt ned på flystripen. Før var dette selve basen for MAF i Øst-Kongo. Men på grunn av raid fra livsfarlige militser, måtte de forlate hele basen og flytte alt til Bunia der sikkerheten er høyere. I dag var vi tilbake med en spesiell last.
Ikke pastorer, leger eller medisiner.
Ikke fullt fly med byggemateriale eller teknisk utstyr til sykehuset.
Men tørrmelk.

Diktatorens familie

Mama Aziyo møter oss begeistret i det flyet parkerer. Hun omfavner Donna og ser oppspilt på at bakkemannskapet løfter esker med tørrmelk ut av bagasjerommet på flyet.

Hun er en voksen kvinne som arbeider på fødeklinikken i Nyankunde. Hun kom som flyktning til Kongo fra Uganda i 1979, da hele familien måtte flykte. De var i slekt med Idi Amin og når han falt, var hele slekten i fare. Et hardt liv ventet henne, og jeg merker meg at blikket slås ned når hun forteller om mange år med prøvelser og lidelser.

Vi går langsomt opp i åsen over den gamle misjonsstasjonen og basen i Nyankunde, til et lite sykehus og en nedslitt fødeklinikk.

Da forlot hun sin egen historie for å dele sin hjertesak og sorg. Kongo er et av landene i verden med flest kvinner som dør under svangerskapet, fødselskomplikasjoner og dårlig helsehjelp etter fødselen. I Kongo må man i tillegg legge til krigslignende tilstander der militsene ikke engang respekterer en gravid kvinne eller en kvinne med spedbarn.

Mangler foreldre

Mama Aziyo sier svakt: «Ved å se lidelsene ble jeg drevet til å hjelpe. Jeg så mange foreldreløse barn som led, og følte jeg måtte gjøre noe.»

Hun fører meg inn i hjemmet sitt, i et lite rom der to kvinner sitter med hvert sitt spedbarn. Hun løfter det ene opp med omsorgsfulle hender og viser meg stolt barnet. Én av 16 spedbarn hun
hjelper med melk og spedbarnskontroller.

Dette er Donna og hennes «lille»
prosjekt: Å ta hånd om 16 foreldreløse barn
i et av verdens fattigste land. Skaffe noen
kroner fra gavmilde mennesker, kjøpe melk,
fly melken inn i bushen og redde livene til
nydelige små mennesker som uskyldig har havnet
i en vanskelig verden med krig og overgrep.

I løpet av noen få år hadde de reddet over 120 sped-
barn på denne måten. Samtalt med slektninger av barnet og fått noen til å ta ansvaret for det, med støtte fra to kvinner som skaffet melk og medisiner.

En dråpe i havet

En dråpe i et håpløst hav vil mange si.
Men for de som har satt sine ben i slike tragedier og ikke vendt seg bort, er det ikke kun en dråpe i havet.
Det er en (melke-) dråpe i et spedbarns munn som gir barnet en mulighet til overlevelse.
Det uttrykker kjærlighet og anstendighet.
Det uttrykker godhet og respekt for menneskeverdet, uavhengig av hudfarge, status eller landegrenser.
I det flyet letter fra Nyankunde, vet jeg at barna i det mørke lille rommet, går en usikker framtid i møte.
Men de har i alle fall fått en sjanse.
En dråpe er ikke bare en dråpe, tenker jeg.

Siste artikler og historier

Gikk to dager i villmarken for å redde sin datter

Ukategorisert

Mandritsara: Gikk to dager i villmarken for å redde sin datter MAF er en livline ...