Hilde Frafjord Johnson om bistand, fred og fly
Som 14-åring hadde Hilde Frafjord Johnson et ønske om å bli veterinær, men etter å ha erkjent for seg selv at det å stille opp for mennesker i nød var viktigere, bestemte hun seg for at hun ville jobbe innen bistand. Politikken kom senere, også det som en arena for å bekjempe fattigdom.
Vi ønskes velkommen til Kirkegata 32 i Oslo, som er en historisk bygning fra 1886. I venterommet er det stilrene møbler og ute skinner sola gjennom vinduene. Kvinnen som blir kalt «mama Hilda» i Sør-Sudan møter oss noe forsinket med et stort smil. Hun beklager at hun hadde dobbelbooket og henter kaffe. Menneskeverd, likeverd og fattigdomsbekjempelse
–Hva opptar deg mest om dagen?
–Det er det to ting. Jeg har alltid er blikk utover i verden, men den viktigste jobben for meg akkurat nå er å bidra til en vitalisering av KrF og en ny giv i partiet. Men jeg følger med internasjonalt nokså systematisk, og spesielt Sør-Sudan. Hilde Frafjord Johnson ble født i Arusha, Tanzania i 1963. Faren var lærer for Det Norske Misjonsselskap, moren sykepleier. Fire år gammel hadde hun lært seg å snakke swahili.
–Har oppveksten påvirket valgene dine i livet?
– Ja absolutt. Jeg føler jeg vokste opp i Tanzania selv om det bare var de syv første årene av livet mitt. Men det var viktige år som har preget meg. Jeg tror ikke jeg hadde engasjert meg på den måten uten denne oppveksten. Jeg så verdens urettferdighet og opplevde fattigdom på nært hold. Jeg så mennesker som trengte hjelp og forskjellen på de privilegerte, som jeg og vår familie var, og de fattige som bare bodde noen hundre meter fra oss. Dette gjorde inntrykk på meg som barn. I løpet av sin karriere har Frafjord Johnson blant annet jobbet som journalist i Stavanger Aftenblad, stortingsrepresentant og statsråd for KrF, spesialrådgiver for Afrikabanken, nestleder i UNICEF globalt, spesialutsending for FNs generalsekretær i Sør-Sudan og nå generalsekretær i KrF. Av utdanning er hun sosialantropolog.
– Hva er typiske forskjeller på nordmenn og sør-sudanere? Hun drar litt på det før hun svarer.
– Det er noen likheter også. Direkte overstyre av andre. De er stolte; det er nordmenn også. Men det er store kulturforskjeller i omgangsformer og fakter. Sør-sudanere har sans for humor, de ler høyt og er veldig åpne, mens nordmenn er mer dempet, reserverte og tilbakeholdne. Afrikanere generelt spillerpå et større register. For dem er det et pluss å være utadvendt og levende, mens i Norge er det fort et minus. Jeg legger alltid bånd på meg i Norge.
Håp og utfordringer i verdens yngste stat
Sør-Sudan erklærte uavhengighet fra Sudan i 2011, og er verdens yngste stat. En politisk maktkamp førte til konflikt i 2013 der partene brukte det etniske kortet for å mobilisere støtte. Dette førte til borgerkrig.
– Hva tror du er løsningen på fred?
Hun tenker og ser opp i luften.
– Hvis man skal skape fred må man vite litt hvorfor det er krig. For det første var det en stor utfordring at sørsudanerne mistet sin autoritative og ubestridte leder Dr. John Garang i en helikopterulykke i 2005. Det var dette som førte til lederstriden i 2013.
Det andre er at ledelsen tidligere klarte å løse kriser seg imellom av hensyn til målet om selvbestemmelse. Dette var nå innfridd gjennom etableringen av Sør-Sudan, og det var ingen større visjon som kunne holde dem sammen. Selv om vi var mange som engasjerte oss for å prøve å forhindre maktkampen og konflikten, gikk det ikke.
Det tredje, og det som har skuffet meg mest, var at de fleste lederne satte seg selv foran sitt land og folk. Da blir det vanskelig å få til fred. Fredsavtalen i 2015 holdt bare i 100 dager før det kollapset igjen. Nå er det nye forhandlinger og de er like krevende.
Det er vanskelige å se for seg at en kan få til en varig fredsløsning med det samme persongalleriet som var årsaken til krigen. Nøkkelen er å finne en annen overgangsregjering som alle parter kan akseptere. Fristen er august.
Frafjord Johnson forteller at hun ikke er særlig optimistisk med de utfordringene Sør-Sudan da vil stå overfor. Landet er forgjeldet. Samtidig mener hun ledelsen mangler troverdighet blant giverne. Men hun vil ikke at vi skal gi opp.
– Vi må ikke la det sør-sudanske folket, som har blitt sviktet så ettertrykkelig av sine ledere, bli dobbelt straffet ved at vi, det internasjonale samfunnet, også svikter dem. Fattige mennesker som har vært gjennom så mye må få hjelp.
– Hva var det viktigste du bidro med fredsprosessen?
– Det viktigste jeg bidro med var fredsavtalen i 2005. Det gjorde slutt på Afrikas lengste borgerkrig. Det som er trist er at den avtalen ikke ble realisert fordi en av partene døde, altså Garang. Fra tiden min i Sør-Sudan vil jeg si beskyttelse av sivile. Da krigen brøt ut i 2013 hadde vi ikke kapasitet til å gripe inn militært. I stedet åpnet vi portene på FN-basene for sivile som flyktet fra kamphandlingene og etnisk motivert nedskytning av mennesker. Vi reddet tusener av menneskeliv og beskyttet over 130.000 mennesker i FN-baser over hele landet. Nå er tallet enda større.
– Noe du ville gjort annerledes i dag?
– Jeg kunne ikke levd med meg selv og sett meg selv i speilet hvis jeg hadde holdt basene stengt og sett mennesker bli skutt ned foran FNs porter. Dette hadde ikke vært gjort før – og det var en stor risiko å ta. Men jeg hadde noen venner i New York som brifet generalsekretæren og bidro til at jeg i ettertid ikke fikk kritikk, men støtte. Jeg lander hver gang på at jeg ville gjort det samme om igjen.
Har fløyet med MAF
Hildes første møte med MAF var i barndommen. Hun husker flyturer til og fra Haydom sykehus i Tanzania. Som voksen har hun fløyet med MAF flere ganger, både som diplomat og statsråd, selv om det begynner å bli en stund siden sist. I tiden hennes i Sør-Sudan brukte hun mest FN-fly.
– Jeg har ikke fulgt med på MAFs virksomhet i detalj, men jeg har et veldig klart bilde av at det er en tjeneste som virkelig trengs og at det gjøres en kjempeviktig jobb. MAF stiller opp for de som lever og jobber langt ute i bushen. Ikke minst fordi det fortsatt er slik at det er dårlig infrastruktur mange steder, så er slike småfly helt nødvendig. MAF driver livreddende virksomhet, rett og slett. I tillegg er det en viktig trygghet for alle som jobber ute. Uten den tryggheten hadde ikke folk jobbet langt unna allfarvei. Det er ofte de som trenger hjelpen mest, sier hun og legger til:
– Jeg har også et romantisk forhold til dette fordi jeg har en liten drøm om å bli pilot selv. Når jeg fyller 60 eller 65 ønsker jeg å ta flytimer og begynne å fly selv. Jeg har lyst på en liten Cessna.
– Hvor kommer denne drømmen fra?
– Vel, jeg elsker småfly. Har alltid likt det. Jeg synes det er kjempegøy. Og så er det veldig givende. Kanskje jeg joiner MAF en gang, avslutter hun spøkefullt mens latteren sitter løst.
