Møt MAFs nye utsendinger

Linda (47) og Jan Ivar (56) har til sammen åtte barn og fire barnebarn. Nå har de sagt opp jobbene sine for å førtids- pensjonere seg, men ikke for å legge beina høyt. Derimot skal de sveve høyt – for så å lande i ulendt terreng.

Linda og Jan Ivar deler en salat i farta i avgangshallen på Oslo S. De er midt mellom viktige møter i Oslo, og tiden begynner å bli knapp før avreise til deres nye hjem nummer to, Mount Hagen på Papua Ny-Guinea. 30 år i Widerøe

Det er ikke en spontanavgjørelse som fører ekteparet til den andre siden av jordkloden, mens til sammen åtte barn og fire barnebarn lever hverdagen videre i Norge.

Da Jan Ivar var atten år hørte han for første gang om MAF og fikk lyst til å ta pilotutdannelsen. Det gjorde han, men det ble ikke misjon på den tiden. I stedet ble han pilot i Norge og jobbet tretti år for Widerøe, inntil sommeren 2018. Da skrev han en oppsigelse, men måtte la den ligge i utboksen i to-tre uker før han endelig klarte å klikke «send».

– Det å ta førtidspensjon i Widerøe betyr i praksis at jeg sier opp jobben. Når jeg har startet på dette løpet så kan jeg ikke gå tilbake, forklarer Jan Ivar. – Det er som at vi holder for nesen og hopper, sier han, og mener dem begge to. De har sammen tatt valget om å slutte i jobbene sine for å gjøre noe helt annerledes i de kommende årene.

Du kunne ha jobbet ti gode år til i Widerøe. Ble du lei?

– Widerøe er en god arbeidsplass, jeg ønsket meg ikke bort derfra. Men tanken om MAF har vært der helt siden jeg tok pilotutdannelsen. Jeg var med å starte opp MAF Norge, og jeg har vært i styret både i MAF Norge og MAF International i mange år. Nå var det sånn at jeg så sjansen til førtidspensjon, der Widerøe er eneste flyselskap med denne ordningen i Norge. Det gir anledning til å gjøre noe som jeg har villet lenge.

Tilrettela for barna

Linda kommer på banen.

– Dette med å reise utenlands, og for meg det å hjelpe barn i nød, har ligget der som et ønske hele livet. Når vi nå ser muligheten, handler det om at alle barna snart er ute av huset. Vi er i en ny fase i livet.

Linda forklarer at selv om hun og Jan Ivar giftet seg i 2015, så flyttet de ikke sammen før sommeren 2018. De ville la barna fullføre skoleløpet der de bodde. Og nå som de akkurat har flyttet sammen, er de snart på flyttefot igjen. Linda minnes hvordan de for første gang nevnte tanken om å reise ut for MAF for alle barna rundt middagsbordet i jula 2016.

– Det var viktig for oss hvordan barna reagerte på tanken om å ha oss så langt borte, understreker Linda. Hvis noen av dem hadde ytret ønske om at vi ikke burde gjøre dette, så ville det veie tungt. Men de har alle støttet oss fra første stund. Motivert av å gjøre en forskjell

– De fleste nordmenn velger gjerne å jobbe lengst mulig for å spare poeng, eller om de førtidspensjonerer seg så er det av helt andre grunner enn dere gjør. Hva er annerledes for dere?

– Om vi sitter her om femten år og ser tilbake på livet, hva ønsker vi å se da? Svarer Linda gjennomtenkt.

– At vi har tjent masse penger og at vi har noen interessante hobbyer, eller at vi faktisk kan få gjøre en forskjell? Så legger hun til: – Det er jo ikke bare-bare å reise ut. Det er mye som skal klaffe og man må ville det veldig mye begge to. Ikke minst må det fungere for barna.

Halvtidsmisjonærer

Det er i snakkende stund mindre enn to uker til Linda og Jan Ivar sitter på flyet til sin nye base på Papua Ny-Guinea. Der skal de lage seg et hjem. Jan Ivar skal jobbe som pilot, og Linda vil bruke tid på å finne sin rolle, som nok vil bli mye bredere.

– Det er så mye å ta tak i og så mange behov at en må rett og slett leve der litt og få oversikt. Bare det å leve i en slik nasjon krever mye ekstra krefter, forklarer Jan Ivar mens Linda viser frem bilder fra et fem dagers besøk i høst hvor de fikk oppleve landet de nå skal bruke mer enn halve året i fremover. Bildene viser frodige og grønne omgivelser, og samtidig hauger med søppel og veier fulle av dype hull.

– Dere reiser ut for et halvt år av gangen. Er det vanlig?

– På ingen måte. De fleste reiser ut for tre-fire år. Men det er svært viktig for oss å være hjemme i sommerferie og jul, når barn og barnebarn har fri.

Det er ikke aktuelt å forsvinne fra dem fire år sammenhengende, uttrykker Jan Ivar klart og tydelig, og utdyper: – Det er noen roller i livet som kun jeg kan fylle, som ingen andre kan gjøre for meg. Som for eksempel pilot i Widerøe er det mange som kan ta over min rolle. Men som sønn, far, bror, bestefar er det bare jeg som kan fylle min plass.

Når jeg tar førtidspensjon, så ønsker jeg å bruke tiden på to ting; å fly for MAF seks til åtte måneder i året.

Men jeg vil også være der hvor jeg har en rolle som ingen andre kan fylle. Så resten av året vil vi reise til barna. Vi kan være hos dem midt i uka og hjelpe til med matlaging og henting i barnehagen og være en del av deres liv på en måte som vi ikke har kunnet før.

Risiko med mening

Linda forteller at for å reise ut må de svare på en hel rekke spørsmål som virkelig setter både valget de gjør og livet generelt i perspektiv.

– Hva slags spørsmål?

– Du må svare på hvor du vil bli begravet om du dør, hva slags medisinsk behandling du vil ha dersom du blir voldtatt, hva som skal være ditt løsord hvis du blir kidnappet, og lignende, forteller Linda likefrem. – Det gjør noe med deg å tenke over slike spørsmål.

– Hva har det gjort med dere?

– Vel, vi må selvsagt tenke over den ekstra risikoen vi setter oss i, men samtidig må vi huske at det er alltid en risiko å leve og ting kan skje her hjemme også.

Vi tror vi kommer til å ha det bedre når vi gjør det vi har lengtet etter hele livet, konkluderer Linda.

– Men er det en større risiko dere setter dere selv i ved å reise?

– Hvis du får vondt i tennene, så kan du ikke bare gå til tannlegen, eksemplifiserer Jan Ivar. Det kan være mye som ikke fungerer og garantert mye frustrasjon. Jeg har sagt til Linda at vi kommer helt sikkert noen ganger til å sitte og tenke: «Hvorfor i all verden er vi ikke i Spania og spiller golf i stedet, som andre norske pensjonister?»

– Og hva er svaret på det da?

– Det som for meg er blitt det viktigste, er at jeg har fått et liv som jeg skal forvalte. Og det vil jeg ikke bare gjøre til min egen «pleasure». Jeg vil leve for at andre kan ha glede av det jeg har og kan. Jeg har et ønske om at min kristne tro skal ha et praktisk uttrykk, at det får konsekvenser som andre kan nyte godt av. Det du lever gir tyngde til det du sier.

Noen sier at vi kristne er så fjerne og tenker bare på himmelen. Men vi ønsker å bruke de kunnskapene og erfaringene vi har til å vise nestekjærlighet på en praktisk måte, avslutter Jan Ivar.