En klynge med fargerike mennesker står og speider mot himmelen. Den vanlige surringen av stemmer i ivrig samtale, stilner. En av landsbyens ledere holder hånden bak øret for å lytte bedre. Stillhet. Så slippes jubelen løs idet motorduren endelig høres i det fjerne.

Snakker vi reklamefilm nå, eller skamløs selvrosing av MAF?

Er det luftens helter jeg skriver om, eller overdriver jeg i det bestes mening?

Tillitt bygges ved troverdighet og utholdenhet over tid. Hver gang vi setter oss i et fly, i en bil eller på en stol, så stoler vi på at piloten er god nok, at bilen holder eller at stolen ikke går i stykker. Vi «stoler» på stolen. Erfaringen viser at den holder.

I MAF må alle enkeltpassasjerer og de 1400 organisasjoner vi flyr, stole på piloten. Han igjen må stole på at mekanikeren har godkjent flyet, at teknikeren har sjekket kommunikasjons- og navigasjonsutstyr, at bakkemannskapet har fylt bensin, administrasjonen har tatt imot bestilling av flyvningen og så videre.

Det er en lenke av dyktige mennesker som til slutt kan summeres opp i «tro på» eller «tillit til». MAF lever av tillit i alle ledd – fra trofaste givere til engasjerte misjonærer eller helsepersonell. Det er trygt og sikkert.

Men enda viktigere: Menneskene på den avsidesliggende flystripen som bor i områder der det ikke fins forsyningslinjer eller legehjelp, stoler på oss. Skolene og kirkene vet at vi ikke svikter.

De fødende mødre vet at det er håp om hjelp for seg selv og barnet som ventes.

De har tillit til at motorduren snart vil høres som lovt.

De tror på oss.

Våre givere gjør det mulig for oss å være trofast til stede i områder der det meste mangler, mens behovene er utømmelige.

Vi setter utrolig pris på tilliten.