Eivind Lindtjørn har en motor som brenner for å se syke og isolerte mennesker bli friske, og hjerter forvandlet av Guds kjærlighet. Veien til himmels har vært lang og krevende, og når flyet letter over det afrikanske landskapet, er det ofte til musikk av Edvard Grieg.
Langt innover i Jærens slettelandskap, mellom bondegårder og jærhus har en av MAF sine misjonsfamilier funnet sitt midlertidige hjem. Årene i Tanzania, Kenya, Sør-Sudan og Uganda har satt sine spor (på godt og vondt) i den lille familien på fem.
Utenfor har eldstedatter Eliyah (11) dratt med seg en madrass og gjort trampolinen om til seng, idet hun ropes inn for tannpuss. Hverdagen handler om å få livet til å gå rundt, få ungene på skolen på Bryne, og finne seg til rette i et kaldere klima og med et annet språk. Eivind jobber nå på oppdrag som erstatningspilot i Tanzania for MAF, og hjemme i Norge som forkynner for NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband).
Da de først kom til Norge for tre år siden, var de egentlig på vei for å pode seg på kona Nadias røtter i USA, først og fremst for å bygge et mer stabilt oppvekstmiljø for barna. Men så ble det utfordringer med visum, og så kom pandemien …
Lengsel etter Afrika
Nå lener Eivind seg godt tilbake i sofaen med verdenskartet hengende over hodet, og mens solnedgangen i horisonten sender gule lysstråler inn vinduene, tar Eivind oss med tilbake til begynnelsen.
– Afrika er i blodet mitt, starter Eivind, og fortsetter: – Mine besteforeldre reiste ut i misjonen i 1948 og var noen av de første misjonærene i Etiopia. Min far utdannet seg til lege, og med mor som sykepleier var jeg bare fem måneder gammel da de fulgte fotsporene til Etiopia, erindrer Eivind.
Under oppveksten i Etiopia pleide pappa Bernt Lindtjørn å ta barna med til flystripen. Det var der Eivind fikk sine første møter med MAF.
– Jeg husker MAF veldig godt. Vi fikk også en runde i et helikopter over misjonsstasjonen, og for et enormt inntrykk det gjorde på meg! Det var utrolig spennende og jeg husker at jeg allerede den gang fikk tanken: «Når jeg blir stor, skal jeg til Afrika og jeg skal bli MAF-pilot!»
Etter åtte år i Etiopia fordelt på tre perioder kommer Eivind hjem til Norge som 16-åring.
Omstillingen fra det afrikanske livet han kjente, til et kaldere Norge, ble hard kost for den unge gutten. Han fant seg ikke til rette, og savnet Afrika. Første året ved Danielsen videregående i Bergen ble et av de vanskeligste.
– Jeg følte meg som en «misfit» og jeg hatet det, jeg gikk skikkelig i kjelleren. Jeg trivdes ikke i det hele tatt på skolen. Der satt jeg på skolebenken og så ut av vinduet, og med glassaktige øyne drømte jeg meg tilbake til Afrika mens jeg strøk i flere fag. Det gikk så dårlig at jeg havnet inne hos inspektøren som spurte meg: «Hva er dette for noe?» Så sa jeg helt ærlig og bestemt: «Jeg trives ikke her. Jeg skal bli flyver og flymekaniker, og så skal jeg reise ut som misjonspilot til Afrika!» Eivind ler når han tenker tilbake på inspektørens svar på kav bergensk: «Den der kjøper eg ikkje, Eivind!»
Lang og målrettet vei til flymisjonen
Eivind bestemte seg for å slutte på skolen for å følge drømmen. Han tok strøjobber og skrapte sammen det han hadde av penger til flysertifikatet. Ved flysportlinjen på Sagavoll folkehøgskole kom han så langt som sin sjette solotime ved slutten av året. Ved skolen fikk han også gratis instruktørtimer som ellers ville vært kostbart.
– Jeg er ganske sikkert den mest seriøse eleven i Sagavolls historie. Jeg hadde funnet motivasjonen og veien, og med ett mål for øyet leste jeg hver eneste dag, erindrer Eivind og smiler bredt.
Etter Sagavoll kontaktet han MAF og forhørte seg om hva han måtte ha på CVen for å bli MAF-pilot. Han noterte seg flysertifikat, flymekaniker, trafikkflygersertifikat, bibelskole og minst 500 flytimer.
– Så da var planen klar, sier Eivind og tar en slurk av vannglasset. Mitt neste «check point» på lista var flymekaniker. Jeg havnet på Tryggheim videregående på grunnkurs elektro. Jeg jobbet hardt og målrettet og fikk toppkarakterer, noe som er litt morsomt å tenke på i dag. Jeg har alltid måttet jobbe hardt med skolen, men de karakterene sier mye om drivkraften min, og hvor motivert jeg var. Jeg visste hva jeg skulle bli, sier Eivind.
I 2006 er han 28 år og har alle flytimer, sertifikater og papirer i orden, samt syv års erfaring som flymekaniker hos SAS. Eivind pakker alt han eier og reise til Tanzania for å starte i jobben han har siktet målrettet på i 12 år.
– Etter mye hardt arbeid var endelig misjonspiloten på plass, og det ble noen fantastiske år i bushen! MAF plasserte meg på en base i Kigoma. Jeg håndterte et Cessna 206 og fløy syke mennesker, helsearbeidere og misjonærer. Jeg levde ut kallet og drømmen, sier Eivind.
På denne tiden åpnes også nye dører da han møter en far og en sønn som trengte hjelp til å komme seg tilbake til Israel. Eivind visste ingenting, men faren likte Eivind godt og siktet han ut som sin fremtidige svigersønn. Til datteren, bosatt i USA, lanserte han spøkefullt ideen om at han hadde funnet mannen hennes i bushen i Afrika.
For Nadia synker familiespøken inn først etter to år, og hun handler på magefølelsen. Hun finner etter hvert Eivind på Facebook og sier til Gud idet hun sender meldingen: «Gud, hvis jeg ikke skal gifte meg med han her, så vil jeg ikke ha noe svar på meldingen.» En måned senere får hun svar. Så blir kontakten mer enn tusen ord. Nadia reiser til Tanzania hvor hun jobber som frivillig på et barnehjem i ett år. Med farens og Guds velsignelse gifter de seg i 2010.
Farvel til Afrika
Eivind og Nadia fortsetter i tjenesten i Tanzania. En fantastisk tid for det nygifte ekteparet, men drømmejobben blir kortvarig da Eivind kommer i en knipe som setter samvittigheten på prøve.
– Sykehusdirektøren ved Haydom Lutheran Hospital ringte meg en sen ettermiddag og fortalte at en tre år gammel gutt hadde fått et fremmedlegeme i halsen. Det hastet med å få den bevisstløse gutten til sykehuset i Moshi som ligger en time fra Kilimanjaro flyplass. Fly var den eneste redningen, og jeg var den eneste piloten, forteller Eivind og fortsetter:
– Kan du fly han nå, spurte direktøren? Jeg kan ikke fly han sa jeg, det er for sent. Jeg har ikke tillatelse til å fly om natten, svarer jeg. Regelen sa at jeg måtte være på bakken en halvtime før solnedgang, og nå var det allerede for sent til rekke det.
– Jeg fikk ikke fred og ringte direktøren opp igjen. Hva skjer hvis jeg ikke flyr? Ja, da dør han sa sykehusdirektøren. Der og da bestemte jeg meg; hvis dette er guttens eneste sjanse, så flyr jeg. Jeg sjekket vær og satellittbilder, og gjorde en kalkulert avregning på flyvningen.
Idet flyet tar av, går tekstmeldingen til MAF om at han er på vei til Kilimanjaro flyplass, og ber de følge med på radioen. I Kilimanjaro blir han «grounded», altså satt på bakken grunnet regelbrudd, også noe han selvfølgelig forventet.
– MAF har sine standarder og setter svært høye krav til sikkerhet, og jeg visste at jeg hadde gått over en grense. Jeg hadde likevel ikke samvittighet til å la gutten dø, det var virkelig et dilemma, minnes han.
– Jeg hadde håpet at når alle omstendigheter kom i lyset, så kunne jeg fortsette å fly igjen. MAF Tanzania anbefalte dette, men hovedkontoret i England hadde en annen tolkning. Jeg ble innkalt til disiplinær-
samtale hvor det stod at jeg hadde en sannsynlig oppsigelse i vente. Jeg kom meg aldri til den samtalen, og sa med sorg opp jobben i MAF.
I året som kommer flyr Eivind turister og jegere for et mindre safari-selskap. Han elsker Afrika, men mister motivasjonen da jobben ikke gir mening. De flytter hjem til Norge og blir der i halvannet år. Eivind savner Afrika og misjonen. Han blir oppmuntret av MAF Norge som gjentatte ganger sier at de håper å se han i MAF-uniform igjen. Etter ett år i Norge sender Eivind melding tilbake til MAF Norge; «Hvis dere har bruk for oss et sted, så er vi klare.» Det blir samtaler med MAF International på Gardermoen, de skværer opp og gir hverandre en ny start.
Fare på ferde i Sør-Sudan
Så går veien tilbake til Afrika for den lille familien, som nå har blitt til fire.
– Vi tok med oss alt og så for oss mange år i felt, sier Eivind.
I Sør-Sudan ser fremtiden lovende ut sammen med andre MAF-familier ved basen i Juba. Men det krigsherjede landet var den gang, som i dag, bygget på en skjør fredsavtale mellom regjeringssoldater og opposisjonen.
– Bare en uke etter at vi kom til Sør-Sudan var freds-
samtalene i stampe. Vi ble bedt om å ha klar en reise-
bag i tilfelle evakuering, og ha teip klar til å sikre vinduene mot glass-splinter. Etter bare to måneder blir en pengetransport ranet 30 meter fra stuedøren vår hvor tre personer blir drept. Under skuddvekslingen ligger vi alle sammen på stuegulvet mens kulene smeller like utenfor. Skuddutvekslingen pågikk en stund, og det satte en skikkelig støkk i oss, forteller han.
Så kom heldigvis en fredsavtale på plass og familien levde et tilnærmet normalt liv i ett år, men freden var en tikkende bombe og byen var full av soldater som skulte på hverandre.
– Like før uavhengighetsdagen 9. juli 2016 var det trefninger mellom gruppene der flere ble drept. Nadia og jeg hadde en dårlig følelse og vi bestemte
oss for at hun og barna skulle reise i sikkerhet til Kenya. Uka etter ser vi økt militær aktivitet og stridsvogner som posisjoneres i hovedstaden. Nå smeller det, tenkte jeg. En fredag ettermiddag braker gruppene sammen i presidentpalasset og flere hundre soldater dreper hverandre i løpet av en time. Det brøt ut full krig i Juba de neste fem dagene.
Alle de ni resterende MAF-familiene blir evakuert dagen etter, da det er en pause i kampene.
– Jeg har alltid vært rasjonelt anlagt og ikke vært spesielt redd av meg. Heller ikke da jeg og tre andre ble igjen for å passe flybasen, minnes Eivind.
Stirret døden i hvitøyet
Dagene som fulgte ble dramatiske med granatnedslag like ved basen, og kuler og bomber som smalt. En morgen kunne blitt den siste.
– Vi ble stoppet av en patrulje på vei fra flyplassen søndag morgen da vi skulle plukke opp et av flyene. De truet og slo og jeg husker en av dem sparket meg hardt i hodet. De skrek til hverandre: «la oss bare skyte dem!» Med oss hadde vi en nasjonal medarbeider som forklarte soldatene at vi var fra en misjonsorganisasjon. Etter skriking og diskusjon slapp de oss, forteller han.
Eivind forteller videre at han og kollegaene kommer seg inn i bilen samtidig som det kommer hundrevis av soldater imot dem på vei fra flyplassen. Noen ropte stopp, mens andre ropte kjør. En ekstremt stresset og kaotisk situasjon der de tre kollegaene bare ventet på at den første kulen skulle treffe. De kom seg til basen og holdt seg der til kampene sluttet.
– Jeg følte meg ikke redd der og da, men tilbake ved basen kom frykten da jeg forstod hvor nær døden jeg hadde vært – og barna mine uten en far. Da gikk jeg bak en container og gråt, forteller Eivind med alvor i stemmen.
Familien Lindtjørn ender opp i Kenya og deretter i Uganda for muligens å finne et tryggere sted for barna å vokse opp, men roen kom ikke helt i årene der heller. Spesielt stressende blir det da de mister alt av verdier etter et innbrudd i huset.
– Heldigvis var vi ikke hjemme, men da vi kom tilbake etter gudstjeneste var huset vårt totalt endevendt. Alt lå utover på gulvet. De tok alt av verdi, og bilder fra hele livet til vår datter som da var tre år gammel. Spesielt Nadia følte huset mistet sin uskyld og kjente seg aldri trygg der igjen, forteller Eivind.
Familien først
Familien stod foran viktige valg for fremtiden da barna ble større. De søkte røtter og trygghet etter at de nå også hadde blitt fem, og førstevalget var USA. De endte opp i Norge og på Jæren.
– Jentene våre vet jo ikke helt hva de skal svare når de får spørsmålet hvor de kommer fra. De er født i Israel og Norge, og oppvokst i fem land i Afrika, med engelsk som primærspråk. Min drøm er at vi som familie ender opp i Afrika, men siden Nadia er amerikaner så kan det også bli det riktige for oss på sikt. Mennesker spår og Gud rår. Jeg har alle papirer i orden til å fly i USA, men har aldri hatt ambisjoner om å være ruteflyger eller å fly folk på feriereiser. For min del hadde jeg vært lykkelig med et Cessna 206-fly resten av livet, sier Eivind.
For halvannet år siden tikket det inn en forespørsel fra MAF International om Eivind kunne bidra som erstatningspilot i Tanzania. Da kunne han kombinere familieliv i Norge med arbeid på felt. Tanzania trengte en erfaren pilot som kunne betjene distriktene, og erfaring hadde Eivind mye av.
– Jeg måtte klype meg i armen og besvarte den e-posten i løpet av 30 sekunder. Det er ingen andre steder i verden jeg føler meg hundre prosent på rett plass som i Tanzania. Det er misjonspilot med stor M, og er hånd i hanske i henhold til mitt kall og det jeg er god på. Jeg gleder meg til hver dag og hver flyvning, forteller Eivind mens vi nesten kan skimte de afrikanske sletter i øynene på han.
Neste reise til felt for Eivind er i oktober, og det er alltid litt utfordrende å være borte fra familien i seks uker. Både han og familien vet hvilken jobb han gjør, men poengterer at familien alltid kommer først. De skal ha det bra, så derfor er tiden hjemme viktig og verdifull.
– Med barn hjemme får jeg også en helt annen kjærlighet til dem jeg tjener ute. Nå ser jeg mine egne barn i de lidende, noe som gir tjenesten enda mer mening.
– For meg handler det om å gi de to viktigste tingene: budskapet om frelse, og å elske sin neste som deg selv. Vi møter ikke bare ett behov, men hele mennesket, og flyet gjør det mulig. Hadde ikke MAF fløyet i Tanzania ville meslinger poppet opp igjen, og kvinner ville dødd i barsel. Sykepleierne vaksinerer, måler og veier mens evangelistene holder møter i skyggen av flyvingen. Nærmere misjonsbefalingen kommer vi ikke, sier han med fast blikk.
En gang kommer en sykepleier løpende med en liten jente, bare noen måneder gammel. Moren klarte ikke amme barnet grunnet alvorlig fødselsdepresjon. Barnet hadde siden fødselen bare levd på kumelk og var helt underernært, bare skinn og bein.
– Dette barnet kan dø når som helst, sier sykepleieren til meg. Kan du fly dem til Haydom slik at jeg kan sette det på intravenøst? En ti minutters flytur redder det lille syke barnet. Dette er hva jobben min handler om. Det er utallige slike historier, og det er et privilegium å få tjene på denne måten, sier Eivind og tar enda en slurk av vannglasset.
Føler seg nærmer Gud i skyene
Med tusenvis av flytimer og lange flyturer over Afrika kjenner Eivind fjell og daler bedre enn mange andre, og i luften får refleksjonene flyte fritt. Det spektakulære landskapet setter alt i perspektiv.
– Afrika har et variert og spennende landskap, og fra flyet kikker jeg ned og ser spor av vann. Hele verden er arret og formet ut av vann. Så tenker jeg tilbake på Første Mosebok og flommen og ser hvordan vannet har formet landskapet med svære grøfter, daler, fjell og innsjøer. Gud har så lovet at en slik straff aldri skal ramme menneskeheten igjen, fordi han elsker oss så høyt. Vi lever i nådens tid hvor oppdraget er å fly til jordens ender og fortelle om Hans kjærlighet. Jeg opplever at Gud er nær meg når jeg får dette oversiktsbildet, reflekterer Eivind.
Over skyene har han også sin lovsangstund, og på den spillelista finnes Edvard Grieg.
– Jeg elsker klassisk, og spesielt Grieg. En gang jeg fløy over Sør-Sudan kikket jeg ned på landsbyer og hytter, og tenkte på hvilke grusomheter som foregikk der nede. Så tenkte jeg på Edvard Grieg som for 150 år siden sitter i sitt feriehus i Danmark og komponerer noe av verdens flotteste musikk.
-– Hva er det som gjør at et sted bare noen tusen kilometer nord hadde en så sofistikert kultur og tradisjon, og klassiske komponister som skrev store stykker for å lovprise Gud? Rett under meg er det jordhytter og folk som dreper og slår hverandre i hjel.
Hvorfor denne kontrasten?
Så blir det tydelig for meg hva evangeliet gjør når det får slått rot i et samfunn. Det begynner med hjertene, slik det gjorde i Europa for nesten tusen år siden. Vi var gjennom mørke tider her også, men kristendommen har formet vår sivilisasjon med folk som har levd gudfryktige liv.
Vårt helsevesen startet med folk som ville tjene Gud ved å hjelpe andre. Jeg har ingen ambisjoner om å forandre et land i Afrika. Jeg bryr meg om enkeltindividene. Ett hjerte av gangen. Slik blomstrer individer, familier samfunn og land, avslutter Eivind.
