80 år i luften – for verdens mest utsatte og isolerte
For 80 år siden ble en idé født – en idé som skulle forandre liv i noen av verdens mest utilgjengelige områder. Den begynte som en drøm blant unge menn med flyerfaring
og et brennende ønske om å gjøre en forskjell. De ville bruke fly som redskap for å
bringe håp og hjelp til mennesker ingen andre nådde. I dag er MAF verdens
største humanitære flyorganisasjon – og drømmen lever videre.
Tekst: Allison MorrisoN og Matilda Nyamai Foto: MAF Arkiv
lt startet med pionerene Stuart King og Jack Hemmings. Etter andre verdenskrig, da mange vendte hjem for å bygge en ny framtid, valgte de i stedet å følge et kall. Sammen med forretningsmannen Tom Banham og den newzealandske RAF-piloten Murray Kendon, tok de de første skrittene mot å grunnlegge Mission Aviation Fellowship i Storbritannia.
Jack Hemmings hadde sluttet seg til Royal Air Force som 19-åring midt under krigen. Da freden kom, visste han at han var kalt til noe mer. Sammen med Stuart King la han ut på en ni måneder lang ekspedisjon gjennom Afrika – en reise som skulle bli starten på noe langt større enn de kunne ane.
I 1948 tok de av i MAFs aller første fly – en Miles Gemini – med kart og kompass, 250 pund i lomma og tro i hjertet. Målet var å undersøke om småfly kunne brukes som verktøy for misjonærer og hjelpearbeidere i isolerte deler av Afrika.
– Selv om vi hadde erfaring med fly, var vi amatører i misjonsarbeid, sa Stuart King senere i et intervju med MAF. Men vi kjente et klart kall. Vi analyserte ikke. Vi handlet.
Turen ble både uforglemmelig og farefull. I Burundi krasjet de i en fjellvegg og var nær ved å miste livet.
– Da vi styrtet, tenkte jeg: Har Gud ledet oss feil? Men vi ga ikke opp. Vi visste at det er Gud som leder – ikke omstendighetene.
Ekspedisjonen viste tydelig hvilket potensial som lå i luftfart for misjons- og nødhjelpsarbeid. To år senere åpnet MAF sin første faste base i Malakal, i det som i dag er Sør-Sudan.
Siden den gang har MAF, i over 80 år, fraktet misjonærer, leger, lærere, nødhjelp og livsviktig utstyr til noen av verdens mest isolerte lokalsamfunn.
– Jeg husker en gang jeg gikk i to dager for å finne et egnet sted til en
landingsstripe, fortalte Stuart. Der møtte jeg misjonærer som ikke hadde sett en vestlig
person på seks måneder. Da forsto jeg hvor
avgjørende flyene våre kunne være.
Han beskrev hvordan synet – og lyden – av et MAF-fly ofte markerer et vendepunkt:
– En søndag fikk vi et telegram: «Dick Crossman alvorlig syk i Loelli. Kan dere hjelpe?» Telegrammet var allerede tre dager gammelt. Vi fløy straks 650 kilometer sørover i vår Cessna 180 og plukket opp en lege på veien.
– Da vi sirklet over Loelli, så vi leiren. Dick hadde fått en jernstang over beinet. Jeg glemmer aldri følelsen da jeg gikk inn i teltet hans. Han så på meg og sa: «Jeg har ligget her i tre dager og lyttet etter dere.»
Det finnes hjelp. Det finnes håp.
Og det finnes legedom. Dick ble frisk. Og MAF var der – akkurat da det gjaldt som mest.
Det er dette som er kjernen i vårt arbeid.
