I et land som bærer preg av en lang og turbulent historie, er blant annet fiskeri og havbruk viktig. Tilgang til rent vann og luftambulanse er også helt avgjørende for at lokalbefolkningen i Øst-Timor skal få en videre positiv utvikling de nærmeste årene.
Det lille landet har en spektakulær natur med alt fra kritthvite strender til mektige fjellområder. Menneskene er vennlige og gjestfrie. Landet er nå i ferd med å stabilisere seg som et relativt fredelig demokrati. Øst-Timor ble en selvstendig stat først i 2002 – etter å ha vært kolonialisert av Portugal i nesten 400 år, okkupert av Indonesia i 27 år, og styrt av FN i overgangsperioden 1999–2002.
Cirka en tredjedel av befolkningen mistet livet som en direkte eller indirekte følge av den indonesiske okkupasjonen. Etter løsrivelsen fra Indonesia i 1999 fulgte store opptøyer og 80 % av skolene, veiene og sykehusene ble ødelagt.
Luftambulanse
Det er tidlig formiddag og sola skinner i Dili. Vi setter oss ned sammen med pilot Jason Job og drikker kaffe. – Her må man være forberedt på alt, og ingen dager er like, sier han med glimt i øyet mens han tar en stor bit av bollen som er kjøpt på det lokale bakeriet.
Jason forteller at det både er spennende og meningsfullt å være MAF-pilot, utsending og landansvarlig, men påpeker også at det er en belastning å hele tiden være «standby». Mens vi prater om stort og smått, kommer en lokal medarbeider bort og stiller et flyteknisk spørsmål.
Så skjer det. Nødtelefonen ringer.
En mann trenger å bli hentet på øya Atauro og bli fraktet til sykehuset i hovedstaden Dili.
Det haster.
Alle på MAF-basen blir veldig konsentrerte og de følger en fast rutine når en slik henvendelse kommer. Etter bare noen minutter er alt klart, og vi flyr i 15 minutter for å hente den unge mannen som hadde fått akutt blindtarmbetennelse.
Han blir fraktet raskt og sikkert tilbake til Dili hvor helsepersonell står og venter på ham og tar ham med til sykehuset.
Hvert år gjennomføres det over 300 slike flyambulanseoppdrag i Øst-Timor.
– Vi setter virkelig pris på tjenesten til MAF
Fiskeri og havbruk
Selv om nasjonen er omgitt av hav, viser en utviklingsrapport at lokalbefolkningen fisker mindre og spiser mindre fisk enn andre øynasjoner i regionen. Ifølge gamle ritualer og tradisjoner er kjøtt viktigere enn fisk. I det meste av landet er fiske fortsatt et sekundært levebrød.
Engasjementet for fiske er lite sammenlignet med andre små øynasjoner, der fisking ofte er sentralt i lokalkulturen. Derfor har lokale myndigheter og WordFish, en ideell organisasjon, startet et prosjekt for å utdanne folk om helsemessige fordeler ved å spise fisk, spesielt for kvinner som ammer og barn.
Dette prosjektet får støtte fra den norske ambassaden i Indonesia. En alarmerende statistikk viser at over 50 % av barn under fem år lider av underernæring, men med økt tilgang til og forbruk av fisk kan livssituasjonen til mange mennesker bli mye bedre.
– MAF hjelper oss med trygg og effektiv flytransport til avsidesliggende områder. Pilotene, bakkemannskapet og flyene spiller en viktig rolle for mennesker i nød, sier prosjektleder Inacia Teme engasjerende og legger til:
– Vi setter virkelig pris på tjenesten til MAF.
Faktaboks
MAF har vært til stede i Øst-Timor siden 2007 med hovedfokus på luftambulanse. Det er inngått et langsiktig samarbeid med lokale helsemyndigheter.
MAF bistår også hjelpeorganisasjoner til å komme til og fra sine prosjekter. Øst-Timor er på størrelse med gamle Buskerud fylke. Det er Asias yngste stat og blant de aller fattigste i regionen. Det bor litt over én million mennesker i landet.
Mellom 70 og 80 % av dem lever av å dyrke mat til eget forbruk. Rundt 40 % av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen.
Den øst-timorske uavhengighetsforkjemperen Jose Ramos-Horta mottok Nobels fredspris i 1996, sammen med biskop Carlos Felipe Ximenes Belo. Horta har også fått tildelt Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-prisen.
Rent vann
Vannmangel er en utfordring i store deler av verden, også i Øst-Timor. Kvinner og barn må gå halve dagen for å hente vann i stedet for at barna går på skolen. Og fordi vannet er forurenset blir mange svært syke. Fransisco har bodd i landsbyen Manufai det meste av livet foruten noen år i Dili.
Tilgang på vann var en gang et stort problem for henne og familien. Da hun trengte vann, måtte hun gå i to timer for å komme til en elv og deretter to timer for å komme hjem igjen. Den glatte elvebredden skremte henne, og vannet smakte dårlig. Hun fikk til og med intense magesmerter etter hver gang hun drakk det, fordi det var forurenset. Men hun og lokalsamfunnet hadde ikke noe annet valg, fordi dette var deres eneste vannkilde.
Takket være MAF kan WaterAid hjelpe mennesker i dette området. De har bygget et vannsystem som frakter rent vann fra en kilde gjennom flere kilometer med rør til hjertet av landsbyen. For å sikre at systemet ikke blir ødelagt, involverer de lokalsamfunnet i hele prosessen. De bidrar med materialer og arbeidskraft, og har lært å gjøre reparasjoner.
En entusiastisk landsbyvannkomité har nå ansvar for drift og vedlikehold. – Folk er glade nå som vi har vann. Noen har til og med klart å begynne å dyrke sine egne avlinger som mais og lignende. Alt har endret seg i samfunnet her, sier Fransisco smilende.
MAF flyr for dette prosjektet tre til fire ganger i året.
Folk er glade nå som vi har vann
