- Eivind Lindtjørn
- Eivnind LIndtjørn
Siste artikler
Framnes kvgs – Elevenes hjerte for å hjelpe
Det er tidlig morgen. Solen stiger sakte over horisonten, som om den vekker liv i gatene i Antananarivo, Madagaskar. Vi kjører bil sammen med en gjeng fra Framnes KVGS, fulle av forventning og nysgjerrighet før dagens flytur til en isolert landsby.
Tekst: Ralph Kolnes og Svein-Robert Solberg (i Ankavandra) Foto: Svein-Robert Solberg
Da jeg i februar 2023 ble spurt av MAF om jeg kunne komme til Tsjad for å midlertidig hjelpe til med flygninger som erstatningspilot, var det enklere å søke om et ettårig misjonærvisum enn et business-visum. Det finnes ingen begrensninger på misjonsarbeid, og misjonærer arbeider over hele det langstrakte landet. Behovet for MAF i Tsjad er enormt. Uten MAF måtte mange misjonærer ha avsluttet arbeidet og forlatt landet. Avstandene er enorme, veiene elendige og farlige, og befolkningen har stort behov for hjelp, både fysisk og åndelig. Men det er likevel et land og et folk som er lett å bli glad i.
MAF har to fly og to piloter i Tsjad, og flere stillinger er ubesatte. Behovet er stort, og programmet mangler alltid personell og ressurser. Det er stekende varmt i et land med så mye ørken. I tillegg preges landet av politisk uro med rebellgeriljaer som jevnlig forsøker å kaste det styrende regimet. Derfor er soldater og militært utstyr en del av hverdagen for folk i Tsjad. Franskmennene er tungt til stede for å hjelpe myndighetene i kampen mot rebellene. Sikkerhetssituasjonen varierer, og MAF har i noen tilfeller måttet evakuere landet.
En tirsdag morgen tikker det inn en e-post fra Josh Meyer, som er misjonær i Abeche, øst ved grensen til Sudan og Darfur. Han jobber blant Maba-folket, og de skal nå få besøk av en øyelege fra USA. Men på grunn av problemer med reisedokumentene, må Josh i all hast reise til N’Djamena for å hjelpe øyelegen. Josh snakker flytende fransk, arabisk og maba. «Kan dere hente meg i dag?» spør Josh. Det tar rundt tre timer å fly fra basen i N’Djamena til Abeche, og siste avgangstid for å nå tilbake med trygg margin til solnedgang er klokken ti om formiddagen. Klokken halv åtte om morgenen gjør jeg klar flyet og svarer Josh at vi kan hente ham.
– Vi startet fra Framnes klokken ni om morgenen. Deretter tok vi bil til Oslo, fly til Stockholm, videre til Etiopia, og nå er vi her på Madagaskar. Det har vært 30 timer med reising, så det ble en lang dag i går, forteller Lea mens bilen humper seg gjennom gatene på vei til MAFs flybase i Antananarivo.
Lea Synneva Andersland og Askild Sandvoll er begge sisteårselever og russ ved Framnes kristne videre-
gående skole i Norheimsund. Med på reisen er også lærer Magnus Hisdal og representanter fra MAF Norge.
Gir alt for en god sak
– Det med russetiden er egentlig ikke så viktig. Misjonsprosjektet vårt er mye viktigere, sier Lea. Vi er veldig spente på denne dagen, ikke minst på å fly til en isolert landsby for å møte et mobilt legeteam og et par pastorer, fortsetter hun.
Russekullet ved Framnes velger hvert år et misjonsprosjekt som de samler inn penger til gjennom året. I år har de valgt MAF og Madagaskar Medical Safari (MMS), et samarbeid mellom MAF og HoverAid, som sender legeteam på kortere oppdrag til landsbyer uten tilgang til helsehjelp.
– Vi valgte MAF fordi vi er opptatt av både helse og misjon, sier Askild og fortsetter:
– Vi ønsker å gjøre noe konkret for de fattige som mangler helsetilbud, samtidig som vi vet at de trenger Jesus. Dette prosjektet fyller begge kriteriene. Nå sitter vi snart i flyet på vei til Ankavandra for å forstå mer av arbeidet og hva det virkelig betyr.
– Og jeg har også med meg tre fotballer og noen shortser som jeg planlegger å gi til barna i landsbyen, legger han til.
50 minutter i luften kontra
4 dager på bakken
Vi ankommer MAF-basen idet det begynner å lysne. Vi setter oss for å spise medbrakt frokost, litt trøtte alle sammen. Askild kjenner spenningen rundt flyturen.
– Vi måtte stå opp tidlig for å komme oss til flyplassen til klokken fem, så det har ikke blitt særlig mye søvn, sier Askild med et trøtt smil, og legger til: – Og så gruer jeg meg kanskje litt til å fly. De som har vært på lengre turer, sier at man virkelig kjenner forskjellen på å fly i et mindre fly.
På plass i flyet ber MAF-pilot Wouter Nagel en bønn for turen, for menneskene vi skal møte, og for alle som trenger hjelp.
Flyet vårt, en Cessna Caravan, tar oss gjennom luften. Under oss brer det seg et vakkert, men også utfordrende landskap. De 55 minuttene i luften erstatter reisen som ville tatt minst fire dager langs bakken. Idet vi får øye på landsbyen, setter flyet kursen mot landingsstripen, som bare er av grus og gress. Lettelsen er stor når flyet etter en kraftig brems står trygt på bakken.
Ute av flyet får vi en gryende forståelse av hva som venter oss. Det tar ikke mange sekunder før en hel skokk med nysgjerrige unger står rundt oss, før vi
tar fatt på den timelange gåturen til landsbyen.
Med helseteam på oppdrag
I løpet av dagen får vi se noe av den direkte inn-
virkningen av arbeidet som gjøres. Vi besøker
helseteamet, hvor medisinsk behandling foregår under primitive forhold i et nedslitt hus. Likevel er
det her, i dette enkle miljøet, at vi ser ekte medmenneskelighet i aksjon.
Leger, tannleger og pastorer jobber side om side og skaper en bro mellom fysisk helbredelse og åndelig støtte. Når folk står i kø for behandling, er det ikke bare kroppen deres som blir helbredet.
– Det første vi møtte var et hus som fungerer som et legekontor og et lite apotek. Det gjorde et sterkt inntrykk. Misjonsprosjektet vårt føles plutselig mye viktigere nå, sier Lea, og hennes ord gjenspeiler en kollektiv følelse av ansvar og engasjement blant
oss alle.
En av de mest gripende opplevelsene skjer når vi ser en ung gutt få operert bort en svulst på halsen. Uten denne muligheten ville han kanskje ikke overlevd. I det slitne operasjonsrommet forstår vi virkelig kraften i dette arbeidet.
– Vi fikk være til stede under operasjonen av en liten gutt, men for meg ble det litt voldsomt. Jeg gikk ut og snakket med familien som ventet utenfor, forteller Lea.
Utenfor sitter også en mor med sin sju år gamle sønn på fanget. De hadde gått i to dager i håp om at gutten kunne få en brokkoperasjon, som han heldigvis fikk dagen etter ankomst. Nå, to dager senere, sitter de i kø for å skifte bandasje. Gutten har smerter og har ikke klart å gå på do siden operasjonen. Heldigvis får han hjelpen han trenger.
For de fleste av oss er tilgang til helsetjenester en selvfølge, men på Madagaskar er virkeligheten en helt annen. 80 prosent av befolkningen har ikke tilgang til sykehus, og de fleste av dem som har det, er for fattige til å betale for behandling. For innbyggerne i Ankavandra, hvor det ikke finnes helsetilbud, er hjelpen fra MAF og HoverAid livsviktig.
Fotball og Jesus
Men prosjektet handler ikke bare om helse; det handler også om å dele troen. Etter en runde i landsbyen møter vi pastorene Toky og Daniel, som bruker tiden til å oppmuntre, be og dele evangeliet med landsbyfolket mens legeteamet arbeider. De forteller hvordan mange tar imot Jesus, og hvordan troen kan gi frihet fra frykt og tradisjoner som binder folk.
Midt i landsbyen kommer vi til en åpen plass med noen rustne fotballmål. Endelig kan Askild ta fram en av fotballene fra bagen sin. Barna samler seg rundt mens han pumper den opp. Spenningen er til å ta og føle på, spesielt siden barna tidligere har brukt en ball laget av sammenrullet plastikk. Når Askild sparker ballen, jubler barna og løper etter. Askild, Lea og pastorene blir med på leken, til stor begeistring fra barna.
– Vi bestemte oss for å gi ballene til pastorene, slik at de kunne bruke dem til det beste for alle. Det er en fantastisk måte for dem å komme i kontakt med barna. En ball er en sjeldenhet her, forteller Askild.
Når dagen går mot slutten og vi gjør oss klare for å dra tilbake til flyet, kjenner vi på takknemlighet for alt vi har opplevd. Lea og Askild har ikke bare sett en annen virkelighet – de har blitt en del av den.
– Dette er skikkelig meningsfylt arbeid! sier Lea med et smil.
Sammen med Lea og Askild føler vi alle at vi har fått et nytt perspektiv på både livet og misjonsarbeidet. Og ikke minst viser russen på Framnes hvordan ungdom med helhjertet engasjement virkelig kan utgjøre en forskjell.
Helt i nord, 160 km sør for Libyagrensen, i hjertet av Sahara, ligger en bortgjemt plass som heter Bardai. Her er det en reléstasjon (flyradio) som regelmessig trenger tilsyn, og luftfartsmyndighetene bruker MAF for å komme seg dit. Ettersom det ikke er drivstoff i Bardai, må vi først fly via Faya for å etterfylle. I løpet av den tre timer lange turen til Faya forandres gradvis landskapet under meg fra frodig sudanesisk savanne til Sahel-stepper, og så den siste timen til ren ørken.
MAF er det eneste selskapet som regelmessig flyr til Bardai. Vi betjener misjonærene som driver helsearbeid her, og myndighetene som vedlikeholder flyradiostasjonen. Stasjonen ligger 500 meter fra flystripen
og det er ingen bil i nærheten.
Vi bærer lasten for hånd, og etter halvannen time har vi fraktet 400 kilo over til radiomasten. Jeg parkerer flyet for natten og setter opp det lille myggnettet under vingen.
Det finnes ingen plass på jord stillere enn Sahara. Ikke en lyd. Ikke så mye som en siriss kan høres. Fullstendig stillhet. Her er det ikke noe mobilnett, så jeg er fullstendig fri fra nyheter, e-post og andre
Siste artikler og historier
- Alle
- Ambulanse
- Bistand
- Helse
- Historier
- Leder
- Misjon
- Nødhjelp
- Nytt fra felten
- Nytt fra Norge
- Ukategorisert
- Alle
- Ambulanse
- Bistand
- Helse
- Historier
- Leder
- Misjon
- Nødhjelp
- Nytt fra felten
- Nytt fra Norge
- Ukategorisert