Som guttunge hadde Ole Johan Beck en drøm om å bli flyver. I dag er han overbevist om at det fungerer bedre at han er en prest som er glad i fly.
Mannen med den klingende tittelen «spesialprest for inkluderende kirkeliv», møter oss med et stort smil. Han er iført skjorte med den velkjente hvite prestekraven i halsen, og utenpå; en MAF-vest. Utrolig nok får han det til å se ut som en naturlig kombinasjon. Vi ønskes velkommen inn i Oslo bispegård, som slår oss med sin historiske verdighet.
Ole Johan forteller kort bakgrunnen for de ulike rommene vi går gjennom på vei til annen etasje, der han har gjort i stand et hyggelig kaffebord med utvalg for enhver smak. Han tar seg tid til å hente fyrstikker og tenne stearinlysene før vi fortsetter praten. Allerede nå aner jeg en mann som kler sin arbeidstittel.
Tvillinger med ulike kår
Hva handler den noe uvanlige yrkestittelen din egentlig om?
Det dreier seg om inkludering av mennesker med et annerledes funksjonsnivå, for eksempel utviklingshemninger av ulike slag, i menighetslivet, forteller Ole Johan.
Hvorfor jobber akkurat du med akkurat dette?
Ole Johan kvier seg ikke for å bli personlig, og forteller hvordan han og kona, Bente, fikk tvillinger i 1989, en gutt og ei jente. «Han heter Lars Erik og hun het Heidi». Jeg skjønner på formuleringen at her er det en historie å fortelle. Ole Johan fortsetter, med hjertet merkbart involvert. Hun hadde cerebral parese. Hun fikk aldri talespråk, trengte hjelp til det aller meste og satt i rullestol fra hun var syv år.
Mye livsglede og mye smerte
Heidi fikk sytten år, og et liv som var regulert av spasmemedisinering. Hun hadde en skolegang som handlet om kommunikasjonstrening, hvor et bord foran rullestolen med to knapper, en som uttrykte
«JA» og en som sa «NEI», var fokuset. Hun syntes det var så gøy i begynnelsen, med de knappene, smiler han hjertelig, og beskriver hvordan hun på grunn av CPen og spasmene ikke kunne treffe knappene på første forsøk.
– Men når hun var sint traff hun alltid på første forsøk, ler pappaen.
Så blir han litt alvorlig igjen, og fortsetter.Da hun ble tenåring var det ikke så morsomt lenger. Det å alltid bare få spørsmål som skulle besvares med ja eller nei. Hun forstod nok mye mer enn hun kunne gi uttrykk for. Han smiler igjen, og konkluderer:
– Hun hadde mye livsglede når det var godt, men det var også mye utfordringer og smerter. Og vi hadde mange tøffe sykehusopphold, både da hun var liten og som tenåring. Heidi døde for ti år siden, og savnet er ikke borte, men det går an å leve med det, deler Ole Johan. Og forteller samtidig at tvillingbroren, Lars Erik, er ferdig utdannet lege og jobber i turnus i Molde, hvor farfaren kommer fra.
– Det var datteren min som forandret mitt liv, og etter hvert også min teologi, oppsummerer inkluderingspresten, og gir henne mye av æren for at han driver med det han gjør i dag.
Noe av det viktigste vi gjør
Med sin personlig historie er det ikke så vanskelig å forstå at hjertesaken til Ole Johan er inkludering av utviklingshemmede. Han forteller at dersom en får til dette, for eksempel i en konfirmantgruppe, bidrar det til så mye positivt at alle får noe tilbake for det.
– De som aldri har kjent noen som har et annerledes liv, trenger kanskje litt mer tid på å se betydningen av dette. Men jeg mener det er noe av det viktigste vi gjør, sier Ole Johan.
Vokst opp ved rullebanen
Inkluderingspresten har en hobby som ikke er det typiske samtaleemnet i prestemiljøet. Han holder nemlig på med såkalt flightspotting, som betyr at en samler informasjon om, og bilder av fly.
Når begynte du å interessere deg for fly?Jeg vokste opp ved Fornebu. Vi bodde slik at vi kunne se rullebanen fra huset vårt. I 1969, da jeg var 11 år, hadde Braathens fått et jet fly med T- hale med norsk flagg på. Jeg så det, og tenkte «hva er dette?» Det var det første Focker Fellowship som gikk på banen, mimrer Ole Johan. Det var denne opplevelsen som utviklet seg til å bli en lidenskap.
– Jeg hadde et fast sted jeg syklet til hvor jeg så over gjerdet og bort på flyplassen. Hver gang det kom et fly jeg ikke hadde sett før, hoppet jeg på sykkelen og raste bort til utkikksplassen min, så på flyet, syklet tilbake og tegnet det, for å huske det. Da jeg ble litt eldre fikk jeg en egen rutine: jeg syklet til terminalen og kjøpte en krone-is, sjekket ankomst – og avgangsskjermene, tok en tur opp på terrassen og så etter om det stod noe spennende der. Hvis det gjorde det, ble jeg der til det var borte. I alle fall til isen var spist opp.
Flyhistorie
Ole Johan er minst like entusiastisk for fly nå som da han var ti. Kona deler ikke gløden, men hun var enig i å kjøpe deres første speilreflekskamera etter at de giftet seg og flyttet til byen. Slik kunne Ole Johan begynne å ta bilder av flyene som han før kun hadde notert eller tegnet.
– Jeg har mange bokser med lysbilder, men etter 2005 har jeg bare digitale bilder. Det finnes et ganske stort miljø etter hvert. Før var vi en liten gruppe, men etter den digitale revolusjonen av kameraer har det tatt helt av.
Ole Johan forteller om nettsider og forum hvor en kan bli varslet om fly som kommer, dele bilder osv. Han forteller også om et par andre arenaer han har engasjert seg i.
Fornebuhistorisk museum
På grunn av sin nære kjennskap til Fornebu flyplass, har Ole Johan vært med å jobbe fram et museum som blant annet viser bilder, modeller og en tidslinje som han har hjulpet til med å datere bilder for. Han har også vært med å stifte organisasjonen Norsk Spotter og Flyentusiast Forening (NSFF), som har jobbet for dialog med lufthavnmyndighetene, slik at det skal være i orden for folk å komme og følge med på flyplassene.
Etter at det ble mer fokus på terror og sikkerhet, særlig rundt 2004 –2005, var vi redde for at de kom til å gjerde inn de fine områdene, så vi tenkte at her må vi gjøre noe. Gjennom dialog med ledelsen på flyplassene, har vi fått til mye. Nå henger det blant annet skilt rundt på flyplassområdet som sier «hvis du ser noe mistenkelig så ring…» etter idé fra oss.
MAF
Jeg kjente ikke til MAF da de ble stiftet. Men på 90-tallet skulle de ha en generalforsamling på Fjellhaug i Oslo. Det var første gang jeg traff den gjengen. Jeg ble senere med på Starmoen og ble da mer og mer oppdatert på den jobben MAF gjør. Jeg er så imponert over alt de får til. Bare det å holde så mange fly i luften verden over. Jeg liker så godt uttrykket deres: «Tusen meter vei leder ingensteds, men tusen meter rullebane leder hvor som helst.» Jeg synes det MAF gjør er veldig vakkert, rett og slett. Ole Johan forteller at han alltid pleier å ha med noen magasiner fra MAF og legge igjen i kirkene han besøker rundt omkring.
– For meg ble MAF en herlig måte å kombinere flygalskapen med min kristne tro.
Hvordan er du engasjert, sånn helt konkret?
– Det vi kan gjøre her i Norge er å be for MAF og gi penger, svarer Ole Johan.
Angrer ikke
Med denne entusiasmen, har du noen gang tenkt at du burde vært flyver?
– Jeg hadde som gutt en drøm om å bli flyver. Men så skjønte jeg at jeg ikke ser godt nok. Så opplevde jeg også at det skjedde ting i livet mitt; jeg ble kristen etter konfirmasjonstiden, og ble utfordret til å bruke livet i kristen tjeneste. Jeg begynte å snakke hjemme om å kanskje gå på bibelskole. «Det du gjør, det skal du gjøre skikkelig,» sa far da. «Du skal ta en ordentlig utdanning.» Så selv om jeg hadde ganske dårlig selvtillit på den tiden, begynte jeg på teologistudiet. Jeg fikk prøve meg i praksis, og det gav mersmak. Da jeg var ferdig, var jeg trygg på at det var dette jeg skulle. Jeg tror det fungerer best at jeg er en prest som er glad i fly, sier Ole Johan og tilbyr mer kaffe med et inkluderende smil.
