Eivind Lindtjørn forteller: Tsjad – en åpen dør

Siste artikler

Tsjad – en åpen dør

Siste artikler

Tsjad er den største innlandsstaten i Afrika, og verdens tredje fattigste land. Over halvparten har aldri hørt evangeliet. Døren står vidåpen for misjonsarbeid. På mine flyreiser har jeg møtt mange som tjenestegjør på ulike måter.

Tekst og foto: Eivind Lindtjørn

Da jeg i februar 2023 ble spurt av MAF om jeg kunne komme til Tsjad for å midlertidig hjelpe til med flygninger som erstatningspilot, var det enklere å søke om et ettårig misjonærvisum enn et business-visum. Det finnes ingen begrensninger på misjonsarbeid, og misjonærer arbeider over hele det langstrakte landet. Behovet for MAF i Tsjad er enormt. Uten MAF måtte mange misjonærer ha avsluttet arbeidet og forlatt landet. Avstandene er enorme, veiene elendige og farlige, og befolkningen har stort behov for hjelp, både fysisk og åndelig. Men det er likevel et land og et folk som er lett å bli glad i.

MAF har to fly og to piloter i Tsjad, og flere stillinger er ubesatte. Behovet er stort, og programmet mangler alltid personell og ressurser. Det er stekende varmt i et land med så mye ørken. I tillegg preges landet av politisk uro med rebellgeriljaer som jevnlig forsøker å kaste det styrende regimet. Derfor er soldater og militært utstyr en del av hverdagen for folk i Tsjad. Franskmennene er tungt til stede for å hjelpe myndighetene i kampen mot rebellene. Sikkerhetssituasjonen varierer, og MAF har i noen tilfeller måttet evakuere landet.

En tirsdag morgen tikker det inn en e-post fra Josh Meyer, som er misjonær i Abeche, øst ved grensen til Sudan og Darfur. Han jobber blant Maba-folket, og de skal nå få besøk av en øyelege fra USA. Men på grunn av problemer med reisedokumentene, må Josh i all hast reise til N’Djamena for å hjelpe øyelegen. Josh snakker flytende fransk, arabisk og maba. «Kan dere hente meg i dag?» spør Josh. Det tar rundt tre timer å fly fra basen i N’Djamena til Abeche, og siste avgangstid for å nå tilbake med trygg margin til solnedgang er klokken ti om formiddagen. Klokken halv åtte om morgenen gjør jeg klar flyet og svarer Josh at vi kan hente ham.

Dagen før hadde en annen misjonær, Sarah Schultz, ringt og spurt om vi hadde et ledig sete til i Abeche en av de nærmeste dagene. Sarah er kirurg og jobber blant Maba-folket der. Halvannen time senere er Sarah om bord, og vi takser ut med kurs mot Abeche. Flyturen gjør at hun slipper å sitte 14 timer på buss i dag. Idet jeg er ferdig med avgangssjekkene, tar to franske Mirage-jagerfly av. De flyr daglig nordover i Sahara for å hjelpe myndighetene i kamp mot rebeller som prøver å ta kontroll i landet. Etter at de to jagerflyene har tatt av, blir jeg klarert for avgang.

Vi lander trygt på flystripen i Abeche, hvor jeg sier farvel til Sarah. Samtidig møter jeg misjonær Josh Meyer og hans to gutter som står og venter på meg. Etter å ha fylt drivstoff, tar vi av mot N’Djamena igjen. På grunn av harmattan-vinden (ørkenvind), er luften full av støv. Selv om den reduserte sikten kan være krevende, blir det roligere luft, siden bakken får mindre solstråling, og dermed skaper mindre turbulens. Når vi lander i N’Djamena etter tre timer, sier en av guttene: «Dette er den mest behagelige flyturen jeg noen gang har hatt!»

Neste morgen gjør jeg flyet klart igjen. Denne dagen går turen til Kamerun for å hente en tysk misjonær som bor i Maroua. MAF flyr forholdsvis regelmessig til Kamerun, siden bil ikke er noe alternativ fordi du trenger politieskorte grunnet trusselen fra terrorgruppen Boko Haram. Vel fremme sitter passasjeren og venter på meg, og snart er vi på vingene tilbake til Tsjad igjen. Når vi nærmer oss N’Djamena, har harmattan-vinden redusert sikten til et par kilometer. Vinden rammer hele Sahel-beltet og Sudan-savannen som strekker seg fra Etiopia til Atlanterhavet i vest. Jeg følger instrument-innflyvningsprosedyren, og vi lander trygt, og passasjeren min rekker ruteflyet med god margin.

— Jeg flyttet hit som enslig misjonær i 1989.
Det var allerede en liten flystripe i denne lands-
byen, så jeg bestemte meg for å bosette meg her i Tchaguine blant Kwong-folket, hvor jeg bygde dette huset, forteller Mark meg idet vi går fra flystripen og de 200 meterne opp til huset.

– Jeg bodde her flere år alene, men i 1995 møtte jeg Diane i baksetet på ett av MAFs Cessna 206-fly. Få år senere giftet vi oss, og vi har nå bodd her i over 25 år.

Mark og Diane oversetter Bibelen til Kwong-språket, og etter 25 år er de snart ferdig med Det nye testamentet. Dette er et møysommelig arbeid.

– Uten MAF kunne vi ikke bodd her. Vi er helt avhengige av flyet for å komme oss ut når vi trenger det, ikke minst i tilfelle nødsituasjoner oppstår.

Etter en liten pause og litt å drikke i huset hos Mark og Diane, setter vi oss i flyet igjen og tar av.

På vei ned til Tchaguine lander jeg i den lille landsbyen Bere for å plukke opp Andrea. Hun har fått en infeksjon i det ene benet og har vært på intravenøs antibiotika noen dager. I tilfelle infeksjonen ikke gir seg, er det bedre hjelp i N’Djamena enn i den lille landsbyen hun bor.

Andrea er også bibeloversetter, men oversetter til et språk som heter Soumray. Tsjad har over 140 etniske folkegrupper, og 120 språk. Mange av disse folkegruppene har ikke skriftspråk, så oversetterne må først utvikle skriftspråket, før de kan sette i gang med det møysommelige oversettelses-
arbeidet. Det tar mange tiår, og er en livsoppgave.

Helt i nord, 160 km sør for Libyagrensen, i hjertet av Sahara, ligger en bortgjemt plass som heter Bardai. Her er det en reléstasjon (flyradio) som regelmessig trenger tilsyn, og luftfartsmyndighetene bruker MAF for å komme seg dit. Ettersom det ikke er drivstoff i Bardai, må vi først fly via Faya for å etterfylle. I løpet av den tre timer lange turen til Faya forandres gradvis landskapet under meg fra frodig sudanesisk savanne til Sahel-stepper, og så den siste timen til ren ørken.

MAF er det eneste selskapet som regelmessig flyr til Bardai. Vi betjener misjonærene som driver helsearbeid her, og myndighetene som vedlikeholder flyradiostasjonen. Stasjonen ligger 500 meter fra flystripen
og det er ingen bil i nærheten.
Vi bærer lasten for hånd, og etter halvannen time har vi fraktet 400 kilo over til radiomasten. Jeg parkerer flyet for natten og setter opp det lille myggnettet under vingen.

Det finnes ingen plass på jord stillere enn Sahara. Ikke en lyd. Ikke så mye som en siriss kan høres. Fullstendig stillhet. Her er det ikke noe mobilnett, så jeg er fullstendig fri fra nyheter, e-post og andre

Siste artikler og historier

Gikk to dager i villmarken for å redde sin datter

Ukategorisert

Mandritsara: Gikk to dager i villmarken for å redde sin datter MAF er en livline ...