Linda Andresen (50) har alltid hatt et stort hjerte for de minste, og har lang erfaring som førskolelærer i både Norge og Sverige. Da hun flyttet til Papua Ny-Guinea, visste hun lite om at en håndfull foreldreløse barn fra gata skulle bli hennes misjon.

Vi møter Linda utenfor Oslo en sommerdag i juni. For kort tid siden landet hun, sammen med MAF-pilot og ektemannen Jan Ivar, etter et halvt års tjeneste for MAF i Mount Hagen. Reisen til og fra verdens nest største øy, langt vest i Stillehavet, har blitt mer og mer krevende på grunn av koronasituasjonen. Men det hindrer ikke det engasjerte ekteparet å utføre sin misjon. Om et par måneder skal de ut igjen.

Linda setter seg godt til rette i sofaen og deler engasjert om den erfaringsrike reisen hun har vært med på de siste årene. Livet i en fargerik og annerledes kultur har virkelig begynt å ta form. Når ektemannen Jan Ivar tar av med bushflyet, setter Linda seg i en gammel bil og kjører ti minutter ned til barnehjemmet Bible Faith Orphanage. Dette er hjemmet til 31 foreldreløse barn, 15 gutter og 16 jenter.

Sultne og svake barn

Linda legger fra seg en konvolutt på bordet som vekker smaksløkene. Inni finner vi 20 av de totalt 1800 deilige vaniljestengene hun kjøpte fra en lokal bonde på landsbygda like før hjemreise, for å selge videre i Norge.

– Forholdene for barna var veldig skrøpelige da vi kom dit for to år siden. Det gjør fysisk vondt i hjertet å se barn sove på gulvet, med lus i håret og skabb på kroppen. Barnehjemmet hadde nesten ikke penger, og barna fikk bare ett måltid mat om dagen, noe som gjorde dem sultne, syke og slitne, forteller Linda, og fortsetter: – Vaniljebutikken handler om å finne kreative måter å skaffe inntekter til et bedre liv for dem.

Enkelte opplevelser ble toneangivende for hennes engasjement i starten, som den gang da noen av barna slåss om maten.

– Jeg husker godt da en av de eldste barna tok kvelertak og stjal maten fra en liten gutt som het Bobby, han var bare 7 år. Hvorfor skjedde dette, spurte jeg? Svaret jeg fikk: «Han er vanligvis ikke aggressiv, han er nok bare sulten.» Da forstod jeg med en gang hvor vi måtte begynne for å hjelpe disse barna, sier Linda.

Kostholdet ble nøkkelen til forandring

Med bakgrunn som førskolelærer visste Linda at ernæring har stor betydning for barns utvikling og trivsel, fysiske og mentale helse.

– Jeg rådførte meg med en ernæringsfysiolog som gav meg gode råd om hva barna burde spise. Sammen la vi opp en ernæringsplan slik at barna ville få et godt og variert kosthold med mer frukt og grønnsaker.

– Men, så var det å komme seg ut og finne maten – hvor skulle jeg begynne, tenkte jeg da? Jeg trengte kontakter, sier Linda.

Det ble mye læring og leting i starten, noen erfaringsrike måneder hvor veien ble til mens hun gikk.

Etter hvert vokste det frem et nettverk av gode hjelpere, blant annet sykepleiere som fulgte opp helsen til barna regelmessig, mens andre ville hjelpe til med innkjøp av klær. Noen ville holde styr på økonomien – alle var damer hun allerede kjente i MAF.

– I starten handlet det om å finne rimelige matvarer på markedet. Vi fant en lokal bedrift som hver uke kjøper inn frukt og grønt fra 700 bønder i området rundt Mount Hagen. Firmaet hans pakker og sender seks containere i uka. Han var så positiv og behjelpelig at det endte med at vi kunne plukke med oss flere kasser med rester av frukt og grønt, opptil flere ganger i uken.

– En manager ved det lokale kjøpesenteret ble så rørt da vi kom og spurte om hjelp. Hun sa: «Kommer du fra et barnehjem? Jeg begynner nesten å gråte! Trenger du nudler eller annen mat?». Det gikk jo veldig bra, tenkte jeg.

– Ikke nok med det. Plutselig fikk vi 100 egg i uka av en lokal eggprodusent. Slik begynte brikkene å falle på plass, en etter en.

Ny kjøkkenbygning – og en frodig åker

Da Linda ble invitert til barnehjemmet første gang, ble all maten laget på bål både ute og inne – det minnet mer om et skur enn et kjøkken. Det var også helseskadelig med all røyken barna ble utsatt for. Men det var ikke vond vilje fra ledelsen, de hadde verken økonomien eller ressursene.

Linda forteller om bestyrer Rosa. Hun startet barnehjemmet i 2010 ved å innlosjere dem hjemme i sin egen garasje, og skaffet det hun klarte av mat. Etter noen år fikk hun overtatt tomten der barnehjemmet ligger i dag.

– Rosa er en dame med et stort hjerte. Hun har hele tiden vært åpen for forandringer, noe som har gjort det lett å komme med forslag til forbedringer. Sammen med mange gode hjelpere og sjenerøse sponsorer, har vi sammen sett barnehjemmet få et nytt løft. Det har blitt flere nye bygg på tomten, jentene har fått nye senger og egen sovesal, det har også blitt satt opp en helt ny kjøkkenbygning, med et kjøkken som holder god standard. Så sammen er vi sterke, sier Linda og tar en slurk av kaffekoppen.

– Jeg husker Rosa var helt fra seg av takknemlig da vi satte opp kjøkkenet i den nye bygningen. Med store øyne ser hun på den nye gasskomfyren og sier til meg: «hadde jeg vært en hund, så hadde jeg viftet med halen. Da hadde du sett hvor glad jeg er!»

Nå har de også fått egne grønnsaker å fylle kjøkkenet med. Utenfor kjøkkenbygningen kan du spaserer rett ut i en frodig åker. I det tropiske klimaet og den frodige jorden gjør at det bugner det med blant annet gulrøtter, peanøtter, kaukau (en type søtpotet), vårløk og ananas.

– Det er fantastisk å se hvordan det spirer og vokser i åkeren. Åkeren blir en slags selvbergingsfunksjon for barnehjemmet og for fremtiden. Dette er et viktig prosjekt. Det er godt å sette i gang prosjekter som blir stående, også når jeg ikke er der.

Optimisme for fremtiden

– Marieke, en sykepleier som har fulgt barnehjemmet siden vi tok ansvar for maten, sier at hun ser stor forandring på barna. Før var de oftere syke og hadde jevnlig sår på kroppen som ikke grodde ordentlig. Etter at kosthold, senger og hygieneforholdene er bedret, har ting endret seg. Nå er barna friskere, både fysisk og mentalt. Det er helt fantastisk å få bekreftet, forteller Linda.

– Barna gir utrolig mye glede. Som en av guttene, Joel. Han var bekymringsverdig stille og mutt i starten. Nå har han livnet til, fått frem glimtet i øynene og engasjerer seg positivt i alt vi gjør. Slik opplever jeg det nå med alle barna.

– Jeg gleder meg til å følge barna videre på deres reise, både i skolegang og veivalg. Nå har de fått en bedre start – mye takket være velvillige donorer, vanilje-elskere og MAF. Drømmen er å gi disse barna en fremtid for seg selv, men ikke minst bruke sine evner og ressurser til å hjelpe andre.

Fakta om barns tilstand på Papua Ny-Guinea:
28 prosent av barn er underernært, og 43 prosent lider av forsinket vekst grunnet mangel på rent drikkevann og tilstrekkelig ernæring. Kun 4 av 10 barn er vaksinert mot meslinger. Barnedødeligheten er på nesten 5 prosent.

Nærmere 40 prosent av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen, noe som rammer de minste hardest. Fattigdom er også en av hovedårsakene til høy kriminalitet, menneskehandel og mangel på skolegang i landet.

Kilder: humaninum.org, FN-sambandet.