Madagaskar! Helt siden jeg var barn har jeg tenkt at det har vært noe tiltrekkende og vakkert mystisk med denne unike afrikanske øya i Det indiske hav. En annerledes verden, parallell med min egen. Madagaskar var mitt bilde på verdens ende. Så langt som man kunne komme bort fra den lille nordlandske øya jeg vokste opp på. Det er kanskje ikke helt geografisk korrekt, men det føltes slik.
Tekst: Maria Solheim / Foto: Svein-Robert Solberg
Jeg har alltid drømt om å få reise dit, men jeg har ikke turt å reise på egenhånd – og av en eller annen grunn har det ikke vært så naturlig å legge popkonsertturnéer til Madagaskar.
I juni i år ble barndomsdrømmen oppfylt. Jeg følte meg som verdens heldigste person da jeg ble invitert på en reise sammen med MAF. Historiene om hvordan MAF hjelper mennesker i utsatte og isolerte områder i verden har gjort sterkt inntrykk på meg. Under Vintertoners julekonsertturné i desember i fjor, hørte jeg Svein Robert Solberg kveld etter kveld fortelle den ene beretningen sterkere enn den andre om MAFs arbeid.
Nå skulle jeg selv få bevitne det på nært hold. For dette er ekte liv, ekte hjelp, ekte mennesker. Målet for turen var landsbyen Ankavandra. En bygd uten velfungerende helsetilbud, men som to ganger i året får besøk av frivillige leger og helsearbeidere, takket være MAF.
Det var med ærefrykt, ydmykhet og ikke så rent lite spenning jeg klatret opp i MAFs enpropellsfly ved soloppgangen over Antananarivo. Vi hadde ankommet Madagaskars høytliggende hovedstad dagen før. 16 timer i luften fra Norge, mellomlanding i Etiopia, innsjekking på et rent og koselig hotellrom en halvtimes kjøring fra flyplassen – og jeg må innrømme det – litt barnlig gledesdans foran speilet på badet til tonene av TOTOs «Africa».
Jeg har en historikk med flyskrekk, men MAF-pilot Patrick Keller gav umiddelbar trygghetsfølelse da jeg spente meg fast i setet i det lille flyet. Disse flyturene er skreddersydd for å redde liv. Vi foldet hendene før motoren ble satt i gang. Bønner ble bedt. For reisen, arbeidet, legene og menneskene vi skulle møte. Det var kjærlighet i luften. Bokstavelig talt. Og så tok vi av mot Ankavandra.
Vi landet på en gresslette. Utenfor landingsstripen hadde det samlet seg en velkomstkomité med barn og voksne. De var nysgjerrige, og det var jeg også. Hvordan ville de oppleve det – at jeg som utenforstående skulle komme og se på hverdagen deres? For Madagaskar har jo en lang historie av utenforstående som ankommer. Noen har tatt seg til rette, noen har røvet fra dette vakre landet, noen har ønsket å forandre og forbedre. Men det ble tydelig med en gang. Vi var inderlig velkomne. Vi var der for å hjelpe. Vi velsignet dem. De velsignet oss.
Møtet med landsbyen var sterkt. Rundt den slitte, forfalne murbygningen, opprettet som midlertidig helsestasjon, satt det store klynger av mennesker som trengte hjelp. Små barn, mødre, fedre, voksne, gamle. Noen av dem hadde gått nærmere 30 mil for å få tilsyn av lege.
Vi ble geleidet fra rom til rom. Ett av dem var fylt av livreddende medisiner. Ved siden av bordet med medisiner satt to helsearbeidere i samtaler med pasienter for å få kartlagt behov. Et annet rom fungerte som tannlegekontor.
Jeg så med beundring på kvinnen som satt på en helt vanlig klappstol med åpen munn, mens tannlegen arbeidet. Jeg turte ikke spørre om hun brukte bedøvelse. I et mørkt rom uten belysning lå noen kvinner og hvilte etter operasjon. I gangene kunne vi se opp til andre etasje gjennom ødelagte takplanker.
Det siste rommet i murbygningen var operasjonssalen. Fire leger med munnbind stod konsentrert rundt et rustent stålbord dekket av svart plast. Det eneste lyset i rommet var en lyspære festet til et jernrør på hjul. Sammen med lyspæren hang en pose med intravenøs væske. Det lå en liten gutt på bordet. Mindre enn mitt yngste barn. Han klynket. Og jeg kjente at rommet snurret. Tårene presset på bak øyelokkene.
Historiene jeg tidligere hadde hørt foregikk rett foran øynene mine. Livet til disse menneskene lå i hendene til akkurat disse legene som stod foran meg. Mammaen til gutten stod i et hjørne i rommet. Akkurat der, akkurat nå kjente jeg på en sterk følelse. Av likhet.
Jo visst, er det mye som er annerledes på Madagaskar. Men morskjærlighet, lengsel etter et godt liv, lengsel etter rettferdighet. Trøst. Nærhet. Den er lik. Den er akkurat like sterk her i landsbyen Ankavandra som den er på bygda hjemme i Norge. Mens solen klatret høyere på himmelen utenfor helsestasjonen i Ankavandra, sparket noen barn fotball med en sammenrullet tøyklump mens de ventet. Jeg kunne ikke språket, men å sentre ball kan jeg.
Sammen med flere i turfølget prøvde jeg å fordøye inntrykkene mens ballen beveget seg frem og tilbake på grusen mellom oss. Det var barnelatter, det var sol, det var død og liv. Det var lek og alvor. Det var kjærlighet. I praksis.
«Vi flyr for livet», står det på den lille bagasjetaggen på kofferten min da jeg, stappfull av nye tanker, reiser hjemover mot Norge. Jeg vet at denne reisen har endret noe inne i hjertet mitt. Utvidet noe.
Madagaskar er ikke i en parallell verden lengre. Øya er en del av min verden. Handlinger jeg gjør kan gi direkte livsforandrende effekt for menneskene som bor på andre siden av jorden. MAF er hender og føtter og vinger dit vi ikke kan gå selv. Og akkurat nå får et lite friskt barn en klem av mammaen sin der sør. Frisk, takket være MAFs arbeid.
