Landsbyen Lotimor ligger bortgjemt mellom åsene i et tørt slettelandskap på den sørøstlige grensen til Sør-Sudan. Menneskene her har i mange år kjempet mot tørke og sultedød. Nå går de mot lysere tider.
For to år siden flyttet de svenske lærerne ved Lotimor Primary School til dette isolerte stedet. Daniel, Philip og Thomas har senere også fått den lokale læreren James med som kollega. Lærerne bor langt, langt unna familiene sine – hele ni måneder om gangen. Reisen fra familiene i Kenya i begynnelsen av hvert skoleår går langs en av de absolutt farligste veistrekningene, fra Narus til Kapoeta.
Ukentlig blir biler utsatt for bakholdsangrep utført av landeveisrøvere og militsgrupper. Veistandarden gjør kjøreturen til en smertefull utholdenhetstest på hele 12 timer. Det finnes verken telefonsignal eller internett, i tillegg er reisen til og fra landsbyen svært utfordrende. Engasjementet for å hjelpe har en betydelig personlig kostnad for lærerne.
Spiste frøene de skulle ha plantet
Da de første misjonærene fra den svenske kirken kom til Lotimor for første gang i 2015, møtte de mennesker som søkte ly under trærne mens de ventet på å dø. Etter en dårlig vekstsesong forårsaket av langvarig tørke, var de så utsultet at de ble tvunget til å spise opp frøene de egentlig skulle ha plantet. Der, under trærne hadde de gitt opp håpet.
Den gang fantes ingen flystripe. Det var heller ingen humpete vei. Å skaffe nødhjelp til samfunnet virket som en umulig oppgave. Historien om mennesker i absolutt nød nådde kirkens ører i Sverige og førte til en dokumentarfilm som ble til en nasjonal innsamlingsdugnad. 400 000 dollar ble samlet inn til å bygge en vei som forbinder Lotimor med Kapoeta, en 12-timers kjøretur. Heldigvis kunne lastebiler med nødhjelp nå frem.
Støv, sand og dårlig sikt
Flystripen ble åpnet av MAF i 2019 og siden den gang har MAF kunnet bistå. De engasjerte lærerne venter tålmodig ved enden av flystripen mens pilot Wim Hobo stødig flyr Caravan-flyet inn i dalen gjennom en sky av sand og støv. Sikten er så dårlig at han ikke ser flystripen ved første runde og klatrer oppover igjen for å forsøke på nytt. På andre forsøk lander han flyet og stopper helt ytterst på den korte flystripen.
Ut av flyet kommer misjonærene Filip og Magdalena fra den svenske pinsekirken. De ønskes hjertelig velkommen. Deretter losses to jerrykanner med bensin, samt solceller, batterier og lyspærer av flyet. Jerrykannene vil gi drivstoff til de to eneste motorsyklene i landsbyen. De skal frakte de tunge batteriene den tre kilometer lange strekningen til skolen. Nærmeste bensinstasjonen er to dagsreiser unna.
Filip kjører forsiktig av gårde på motorsykkelen som er lastet med batterier og verktøy. Etter ham følger lærerne, og en gjeng med spente skolebarn. Noen av kvinnene løfter solcellepanelene opp på hodet og bærer dem av sted
Mot klokken
Skolen ligger i en bakke med utsikt over landsbyen. Veggene på lærerrommet er dekket med flippover-sider, planer og vaktlister for lærerne. Alt du forventer deg av en veldrevet skole. Barnas få bøker ligger pent i hyller og venter på neste skoletime.
Filip har nå dårlig tid. På kun tre dager skal han montere solcellepaneler, batterier og kabler. Med seg har han mange unge tilskuere som observerer spent hver eneste bevegelse. Svetteperler renner nedover ansiktet mens han jobber. Over ham er blikktaket så varmt at du kan steke egg på det.
Natt og ny arbeidsdag
Mørket siger på. Her er det ikke noe spesialtilpasset overnatting for de besøkende. De må sove i et klasserom, mens i det andre klasserommet har 50 elever lagt seg på madrasser rundt om på gulvet. I morgen blir en stor dag, da skal de tenne lyset for aller første gang.
Filip er tidlig oppe på taket neste morgen. På bakken står Magdalena og bekymrer seg. Hun håper de rustne skruene som holder det gamle blikktaket sammen ikke skal gi etter.
Strøm og barn er ingen god kombinasjon, så landsbybarna har fått fri. Skolens mange barn drar derfor ned til flystripen sammen med MAF-pilot Wim for å reparere rullebanen. De eldre elevene hakker løs på buskene med macheter og river røtter opp fra den gjenstridige sandjorda.
SVETTEPERLER RENNER NEDOVER ANSIKTET MENS HAN JOBBER. OVER HAM ER BLIKKTAKET SÅ VARMT AT DU KAN STEKE EGG PÅ DET.
En av de som står og røsker i jorda er 17 år gamle Patrick Mapuon, skolens elevrepresentant. Patrick er en dyktig og motivert elev som elsker matematikk og vil bli lærer når han er ferdig på skolen. Landsbyen han bor i ligger seks timers gange fra skolen. Den store avstanden betyr at han ikke kan dra hjem så ofte han ønsker for å se familien sin. Lys på kveldstid betyr at Patrick kan studere sent, og dermed fullføre studiene mye tidligere.
Rektor Daniel gleder seg mest over at den nye installasjonen kan gi strøm til en printer. Nå skriver lærerne alt på tavlen – fra daglige øvelser til eksamensoppgaver på slutten av året. Å kunne printe ut eksamensoppgaver i stedet for å trekke ut sidene fra elevenes bøker, vil revolusjonere arbeidet deres.
Økende behov
Skolen åpnet for bare to år siden med 56 elever, nå er det hele 260. Nærmeste naboskole er 86 km unna, forteller Daniel. Skolen vokser allerede ut av strukturene sine og elevene går lange avstander for å komme til skolen. Etter hvert som elevene går oppover i klassetrinn, må de fremover bygge to klasserom hvert år for å holde tritt med veksten.
Guttene kommer drivende opp bakken mot skolen klare til lunsj mens ettermiddagssola passerer over hodet. Matprogrammet ved skolen er viktig for foreldrene, og ofte grunnen til å holde barna på skolen.
Solen går ned og mørket legger seg over skolen for siste gang. Filip har nå tilbrakt to lange dager på toppen av en 6 meter høy stige, og kikket i taket med lyset fra en hodelykt.
Nå, når lysene slås på for første gang, er effekten i de beksvarte omgivelsene overveldende. Skolen skinner i åssiden som et fyrtårn av håp.
Lyser opp fremtiden
Neste morgen samles elevene før undervisningen starter. Filip har flyttet utendørs og monterer et sett med lyskastere på ytterveggene. Solen steker og det er ingen skygge å skjule seg bak. Han jobber mot klokken for å fullføre arbeidet innen klokken 10, da kommer MAF-flyet for å hente dem.
Himmelen er klar og fin når flyet dukker opp i horisonten. Lærere, elever og noen foreldre har møtt opp ved flystripen for å vise sin takknemlighet. Det blir et varmt farvel med misjonærene før flyet tar av med MAF-pilot Daniel Rudgers bak spakene. I luften tar Filip en siste kikk ut flyvinduet og ser skolen skinne i det fjerne med sine nye solcellepanel. For det isolerte folket ser fremtiden lysere ut enn på lenge.
