Blant den isolerte Hewa-stammen på Papua Ny-Guinea var mord og heksejakt en del av arven fra forfedrene. To misjonærer ble invitert til å bo blant noen av dem, det forandret fremtiden deres.
Gresshoppene synger, barn leker og solen skinner gjennom det tette jungellandskapet.
En tilsynelatende idyll – men lytter du til klagesangen fra fjellene, vil du også høre gråten fra kvinner som har mistet sine barn. Å leve med tap har vært, og er en del av hverdagen til dette folket.
– Disse kvinnene er akkurat som deg og meg, de sørger når de mister sine barn, forteller mangeårig misjonær Susan Kopf.
For nesten 20 år siden valgte Susan Kopf, sammen med ektemannen Jonathan å flytte bort fra vestens komfort for å leve sammen med en liten del av Hewa-stammen. Hewa-stammen bor spredt over 10 mil i ulendt terreng i det sentrale høylandet på Papua Ny-Guinea, og teller alt fra 3000 til 6000 mennesker, men ingen vet eksakt hvor mange. Her har ekteparet Kopf lært språket, levd i folkets hverdag og kultur, og delt troen på Gud. Siden 2012 har de vært etablert i en landsby tilknyttet flystripen Yifki.
Jonathan er bibeloversetter, og hans oppdrag har vært å oversette Bibelen til deres eget språk, samtidig som han har hatt fokus på å øke språk- og leseferdighetene. Susan er utdannet sykepleier og opprettet tidlig en egen helseklinikk, i et stammesamfunn hvor mødre-og barnedødeligheten er svært høy.
Mange føder i frykt
– Før misjonærene kom hit var det mange kvinner som døde i fødsel, sier Emiyas som holder sitt lille barn i hendene.
– Når jeg blir gravid, så blir jeg veldig redd. Noen av mine venner har dødd av blødninger etter fødsel. Jeg tenker at det kan skje med meg også, sier Losa.
En tradisjonell fødsel blant kvinnene er at de ligger på gulvet på en seng av bananblader og løv. Under fødselen er det helt mørkt. Barnet blir liggende alene på et skittent gulv, mens moren venter på at morkaken skal løsne.
– Først når morkaken har løsnet kan moren plukke opp barnet og amme det, men hvis det drøyer blir barnet liggende lenge i en våt pøl mellom bananblader. En av de vanligste måtene å kutte navlestrengen på, har vært å bruke en machete. Men noe så enkelt som rust fra knivbladet kan forårsake stivkrampe, og ta livet av barnet i løpet av en uke eller to, forteller Jonathan.
Fra gammelt av hevdes det at nyfødte ikke har en ånd før de kan smile, og mødrene tør ikke gi barna et navn før de vet at de overlever. Kvinnene lever ofte i frykt for å bli gravide, da det kan koste dem livet.
– Blant deler av Hewa-stammen tror fortsatt mange at hvis de ikke gjør alt riktig, og strengt følger praksisen til forfedrene – så vil sjelen forlate den nyfødte og barnet dø, forteller Jonathan.
Yansel og hans «besatte» kone Usam
Da familien Kopf flyttet til Hewa-stammen for 20 år siden, var folket overbevist om at det var onde ånder som gav smerte, kroppsskjelving og sykdommer – og gjorde at barn og kvinner døde i barsel. Stammefolket hadde lært av sine forfedre at man skulle bruke gjørme på åpne sår og gni stikkende brennesler på områder med smerte.
Stammefolkets trossystem var basert på deres forhold til ånder på ulike nivåer, en animistisk virkelighetsforståelse der åndene levde i mennesker, dyr, trær og planter. De trodde at de mest onde åndene levde i kvinner og barn. Åndene var sterke og hadde evnen til å fortære folk, og forårsake de verste sykdommer og død.
– For å finne ut hvilken person som hadde en ond ånd, kunne anklagerne si: «Jeg så i en drøm hvem som hadde en ond ånd.» Basert på slike vage opplevelser kunne det komme beskyldninger mot én eller flere bestemte personer.
For å beskytte seg selv, og forhindre sykdom og død, var den eneste «løsningen» å drepe kvinner og barn for å fjerne de onde åndene. Noen ganger drepte landsbymennene sine egne, men oftest gikk mennene til angrep for å drepe i andre landsbyer. På denne måten ble alle menn i stammen skyldige i drap på kvinner og barn.
For Jonathan og Susan har det vært en langsom prosess å få tillit blant folk i stammen. Da familien først ankom og begynte å studere Hewas kultur og språk, skjønte de at det var mye aggressivitet i kulturen. Mange var mistenksomme, redde og levde i frykt.
Ordet forvandlet
– Som utenforstående hadde vi ikke muligheten til å si: «Stopp! Slutt å drepe kvinner og barn.» Vi ble sett på som gjester og hadde ikke myndighet til å endre noe i deres kultur, dette måtte komme fra dem selv.
I en tidlig fase lærte de to misjonærene bort hvordan man leser og skriver på sitt eget språk. Deretter kunne de gi dem en oversikt over Bibelens budskap og historie. Landsbyens leder var tidligere lokal sjaman, som sammen med sønnen underviste i heksekunst. De sa:
– Nå innser vi at det vi har hørt fra Bibelen er sant. Det er dette vi ønsker å høre. Vi vil ikke ha noe annet.
Så bli og bo hos oss, vær så snill. Vi takket ja til å bli værende og måtte jobbet under tøffe forhold de første årene. Landsbyfolket gav oss en hytte å bo i og søtpoteter å spise, forteller han.
Behovet for bedre helse
Susan er utdannet sykepleier, og hun satte tidlig opp en helsestasjon for å gi helsehjelp og undervisning. Det har ved noen anledninger vært besøk av legeteam utenfra, men behovene har vært, og er, mange.
– Susan investerte mye tid i å lære opp noen lokale ungdommer som kunne hjelpe. Etter hvert kom det på plass fire eller fem som var i stand til å identifisere sykdommer, og som kunne bistå med å dekke de mange helsebehovene, sier han.
Jonathan forteller at det ikke var lett å drive helsestasjonen, i tillegg var det mange som ba om hjelp. En dag kom det en lege til byen som forstod dem. Han dro tilbake til sykehuset der han jobbet og spurte om de kunne adoptere noen av de mest trofaste lærlingene til Susan. En av de unge lærlingene, Yanis, fikk bo der i ett år mens han var under opplæring.
– Yanis fikk følge denne legen på sykehuset mens han gjorde sitt daglige arbeid. Han lærte svært mye på kort tid, og nå er han en av de mest trofaste arbeiderne her, sier Jonathan.
En skole i vekst
– Både Susan og jeg har alltid hatt et hjerte og lidenskap for barna, og vi så tidlig et behov for en skole. De voksne i Hewa-stammen ønsket også at barna deres skulle få kunnskap. På denne måten kunne barna senere bli lærere eller helsearbeidere for sitt folk, forteller han.
Først lærte Kopf barna å lese og skrive, slik at de kunne lese Bibelen som ble oversatt til dem. Susan tok det til neste nivå, og det var å lære dem Tok Pisin-språket. Hun holdt kurs hver dag i flere timer.
– Det var et stort behov for å få en egen skole. En av våre tidligere medarbeidere donerte huset sitt slik at vi kunne bruke dette som en midlertidig skole. Det var ikke et stort hus, men det ga nok plass i starten. Nå er vi i ferd med å sette opp et eget skolebygg, det gleder vi oss over, forteller Jonathan.
Flystripe i jungelen
Av personlige grunner måtte ekteparet reise bort en periode, hjem til USA. Da ble landsbyfolket svært bekymret og sa: «Når dere nå drar og blir borte, hva skjer med oss da?»
Ekteparet Kopf innså at løsningen måtte være å bygge en flystripe. Hvis helsepersonell og lærere kan reise frem og tilbake med fly, ville folket få hjelpen de var avhengige av. De tok derfor kontakt med MAF for å høre om det var mulig å starte flyvninger til området, noe MAF sa ja til.
Jonathan og de lokale lederne gikk på leting i fjellområdet, helt til de de fant et passende sted. Sammen gjorde de den tette jungelen om til en flystripe som i dag går under navnet Yifki.
– Det var utrolig! Folket begynte å grave ut disse store trærne med enorme røtter langs det 600 meter lange dalområdet. Da vi var ferdige med å hugge trærne, fikk vi anskaffet en liten traktor for å jevne til flystripen. Den måtte fraktes inn med helikopter. I august 2013 ble flystripen ferdig og var trygg å lande på. Gleden var stor da MAF-flyet landet her for første gang, forteller Jonathan.
MAF utgjør en forskjell
Siden den gang har MAF spilt en sentral rolle. Flyene sørger for tilgang til sykehus når det er nødsituasjoner, og bedret helse og utdanning til det isolerte folket.
– Det startet i det små med bibeloversettelse og lesekunnskaper, nå er vi i ferd med å ferdigstille det første skolebygget til Hewa-folket. Vi er takknemlige for teamet av frivillige som støtter og bidrar, og uten MAF hadde det ikke vært mulig, avslutter Jonathan
