Krigerne la ned pilene
– en historie om varig forandring
Telefomin-dalen var en gang preget av stammekriger og drap. I dag samarbeider tidligere fiender og deres barn om både kirke og helse. Etter 75 år i Papua Ny-Guinea møter vi en mor og hennes sønn, som forteller om forvandlingen de har vært vitne til.
Tekst og foto: Matt Painter
Før Guds ord kom til Telefomin, tenkte folk bare på å krige. De spente opp en pil i buen og skjøt hverandre. For oss ble frykt en del av hverdagen. De var sinte, sier Mama Nunta Markis.
– Vi måtte flykte og gjemme oss i fjellene, og måtte dyrke søtpoteter i fjellsidene. Slik levde vi og flyttet oss fram og tilbake for ikke å havne i stammekrigen som pågikk.
For Mama Nunta er minnene fortsatt levende. Som en av landsbyens eldste er hun blant de få som husker livet før de første misjonærene trosset elver og fjell med fly for å nå det isolerte høylandet.
Og den dagen vil hun alltid huske.
– Det første flyet kom lavere og lavere, før det landet. MAF kom midt i en tid med krig og konflikter. Stammene samlet seg for å krige mot hverandre, forteller hun.
Sønnen hennes, Nathan, har hørt historien mange ganger. Han forteller hvordan faren, Markis, sammen med noen venner snek seg ut om natten for å
møte den første misjonæren – mens stammekrigen fortsatt raste.
– De trosset frykten og gikk. Den hellige ånd
hadde vekket dem til å møte den første misjonæren, forteller han.
Markis, sammen med Yanis og Wasani, ble de første kristne i stammen, og troen på evangeliet fikk raskt betydning for flere.
– Pappa Markis, Yanis og Wasani sa: «Dere skal ikke kjempe. Lev i fred med hverandre. Dette er Guds ord.»
Mama Nunta smiler.
– Da la folk ned pilene sine.
Forandringen stoppet ikke der. Telefomin, Tifalmin, Feranmin, Eliptamin – hele området ble gradvis forandret av evangeliet.
– Dere kom ikke bare med hjelp, dere brakte også Guds ord, sier Mama Nunta.
Hun ser tilbake på livet sitt med takknemlighet.
– Jeg kan verken lese eller skrive, men Gud har åpnet hjertet mitt, så jeg kan forstå Bibelen. Barna mine har fått utdanning og arbeid. Med MAF har Telefomin kunnet utvikle seg til noe bedre.
Sønnen Nathan er et levende eksempel. Han leder en sykepleie-
tjeneste sammen med kirken. Der foreldrene en gang krysset fjellene i frykt
for fiender, flyr nå helsearbeidere for å redde liv.
– Jeg har ansvar for sykepleierne, medisiner til klinikkene og pasienter som må flys inn fra avsides-
liggende landsbyer. MAF er helt avgjørende.
Flyene frakter medisiner, vaksiner, helsepersonell
og alvorlig syke pasienter.
– MAF har alltid vært bindeleddet mellom landsbyene og omverdenen. Når sykepleierne skal ut med vaksiner, eller en alvorlig syk mor må hentes, er det MAF vi ringer.
Han blir stille og tenker seg om.
– Alle som vokste opp her, vil si det samme: MAF er en del av livet vårt. Forandringen har vært enorm, avslutter han.
