Fra jord til levebrød
– til markedet i en kabinI det isolerte Karimui-distriktet på Papua Ny-Guinea dyrker folk sitt eget levebrød. Når avlingene er klare for salg, er markedet fortsatt langt unna. Uten veier blir varene værende der de er. MAF har blitt broen som gjør livsgrunnlaget deres mulig.
Tekst og foto: Matt Painter
Sjokolade, kaffe, vanilje og peanøtter! For mange av oss er dette små gleder i hverdagen – som lukten av nytraktet kaffe eller smaken av vaniljeis eller kake.
På Papua Ny-Guinea, helt på den andre siden av jorda, møter vi mennesker der disse fruktene betyr langt mer enn nytelse. For dem er avlingene selve grunn-
laget for livet – mat på bordet, klær på
kroppen, såpe til hendene – og skole-
gang for barna.
Fjellkjede etter fjellkjede glir sakte under oss. Først et bølgende landskap dekket av gulgrønt gress, så en tett smaragdgrønn regnskog lenger sør
i landet.
Sammen med min kollega Aquila Matit er jeg på vei til Karimui-distriktet i Simbu-provinsen. Vi flyr dit fra byen Goroka – en kort tur på under en halvtime. Til fots ville den samme reisen tatt to dager, selv uten last.
Idet vi lander på Sorita-flystripen, slår solen hardt mot oss. Vi søker skygge blant kakaotrærne og snakker med lokalbefolkningen. Denne dagen møter vi både passasjerer og bønder som har tatt turen til flystripen.
Kakaotrærne er satt i jorden av Norman Mondo.
Han er en av de dyktigste kakaobøndene i området og far til åtte barn. Som de fleste her er han helt avhengig av flytransport for å få varene sine til markedet.
– Karimui har ingen veier. Vi er helt avhengige av MAFs fly. Uten fly måtte vi fraktet varene to dager gjennom tett jungel for å nå nærmeste vei til Goroka. Det er umulig
å bære tunge sekker med tørkede
kakaobønner så langt, forteller Norman.
Flystripen i Karimui har blitt et naturlig
samlingspunkt for hele distriktet
– betjent av MAF. Her møter vi også Tonny Yagu, som dyrker kakao:
– Da jeg forstod at jeg kunne forsørge
familien min ved å dyrke kakao, var det det jeg måtte gjøre. Nå kan barna mine gå på skole.
Den næringsrike, vulkanske jorda i området gir også vanilje av høy kvalitet. Mopa Paleah dyrker vanilje, og har i tillegg en viktig rolle som innsamler for mange andre bønder. Han tar med seg tusenvis av vanilje-
stenger til markedet, selger dem i byen og bringer pengene tilbake til bøndene.
For Mopa dekker inntektene helt grunnleggende behov.
– Jeg lager et budsjett der en del går til skolepenger for barna. Har jeg noe til overs så sparer jeg. Skulle det oppstå en krise så bruker jeg pengene til å hjelpe andre, sier han.
Blant de fremmøtte møter vi også kaffebonden
Gobu Oropha.
– Helt siden jeg var barn, har kaffe vært livsgrunn-
laget vårt. Uten MAF ville det vært umulig å leve av dette. Nå flyr vi sekkene med kaffe til Goroka. Det forsørger de ti barna mine. Fem av dem går på skole, og inntektene dekker skolepenger, bøker og klær.
Misis Siwi jobber på Normans kakaoplantasje.
– Jeg ser Guds hånd i livet mitt. Jeg plukker kanskje ikke så mye, men når vi veier det, så er det ofte mer enn jeg tror. For det jeg tjener så kjøper jeg matolje, salt og såpe. Resten sparer jeg til skoleklær og andre behov for barna.
Kakao, kaffe, vanilje og peanøtter kan være luksusvarer for mange av oss – eller helt vanlige hverdagsprodukter. For mennesker som lever isolert på Papua Ny-Guinea betyr de noe helt annet: trygghet, skolegang og verdighet.
Uten flyene som frakter avlingene til markedet, ville
de bare vært avlinger. Ikke et levebrød.
