Alltid har Dimanbil vært avskåret fra omverdenen – uten skole, medisiner eller mulighet til å be om hjelp. Den isolerte landsbyen ble oversett av hvert eneste fly som passerte over. Men etter førti år med kampvilje, utholdenhet og felles innsats, kan landsbyen endelig ta imot MAF-fly på sin egen flystripe.
Tekst og foto: Mandy Glass
For innbyggerne i Dimanbil betydde isolasjon en fire dagers vandring til nærmeste skole – over fjell og elver, med overnatting i små hytter langs veien, drevet av et enkelt, men sterkt ønske om å lære.
Isolasjon betydde også ingen helsehjelp, sykepleier ved fødsler eller medisin mot malaria. De syke kunne bare vente til de ble bedre, eller legge ut på en krevende reise i håp om å finne hjelp i tide. Uten telefon eller radio fantes det heller ingen måte å tilkalle assistanse på. Skole, helse, medisiner og byggematerialer lå langt utenfor rekkevidde.
For å kjempe mot isolasjonen begynte landsbyboerne å bygge en flystripe – utstyrt med kun kniver, stokker og en urokkelig vilje – et arbeid som skulle vise seg å ta 40 år. Med bare hendene ryddet de sakte vei gjennom tett jungelen. Det virket nesten umulig da de startet, og de ville gi opp mange ganger.
Men mot slutten av 2023, kunne et MAF-fly endelig lande på den ferdige flystripen for aller første gang. En drøm var gått i oppfyllelse.
Nå, to år senere er gleden like stor. Hver gang lyden av et fly høres over trærne, strømmer folk til flystripen for å ønske flyet velkommen.
– Jeg vet ikke når jeg ble født, sier en eldre kvinne ved navn Wokul Timoti. Hun smiler. Nå har jeg grått hår, men da vi begynte å bygge flystripen var håret mitt mørkt. Nå har flyet kommet! Jeg er så glad at jeg må synge når jeg ser dere her.
Wokul husker tiden da flyene bare suste forbi på
himmelen, på vei til andre landsbyer.
– Før levde vi i mørket og så flyene passere over oss. Nå lander dere her. Det er som om sola endelig lyser på oss, sier hun rørt.
Også den unge mannen Meton Kenon deler gleden. Etter åtte år borte er han tilbake i landsbyen.
– Som barn måtte vi gå i fire dager for å komme
til Telefomin. Vi hadde ingen skole. Vi levde midt
i jungelen, forteller han.
Nå tar turen som før tok fire dager, bare tjue minutter med fly.
– Vi har jobbet hardt i 39 år for dette, sier lokalrepresentant Milton Konsep. Flystripen gir oss det vi trenger – helse, utdanning og handel. Livet blir bedre når vi kan vi kan frakte inn og få tak i det vi trenger mest.
På dagens retur til Telefomin var det plass til grønn-
saker og frukt til barna deres som studerer der.
– Nå skal jeg sende mat til barna våre. Det
gjør meg glad, sier Wokul.
