AMBULANSEFLYET PÅ VINGENE I LESOTHO
Epileptiske anfall hvert fjerde minutt krevde øyeblikkelig handling.
Fra en klinikk høyt oppe i Lesothos fjell ble MAFs ambulansefly den livsviktige broen mellom fortvilelse og håp.
Tekst og foto: Svein-Robert Solberg (i Lesotho)
Det har kommet en Kode 1, sier radioansvarlig på MAF-basen. Han ser på meg. Stemmen er rolig, men alvorlig. Et hasteoppdrag. Potensielt livstruende, sier han.
Det er min siste dag etter en hel uke på besøk hos MAF i Lesotho. Jeg sitter på MAF-basen ved Mejametalana Airbase sammen med pilotene Dave LePoidevin og Dan Kramer. Dave har akkurat landet etter å ha fløyet evangelister ut i fjellene da alarmen går.
Han ser på meg og spør:
– Vil du være med?
Flyet mitt til Norge går senere samme ettermiddag. Fornuften sier at jeg burde takke nei, men eventyreren i meg tar kameraet og følger etter.
Noen minutter senere stiger den nesten 40 år gamle Cessna 206-en opp over Lesothos spektakulære fjellandskap. Under oss ligger grønne og brune dalsider, innsjøer og fjelltopper badet i morgensol.
Men dette er ingen sightseeing. Dette er et kappløp med tiden.
Vi vet lite om pasienten. Bare at båren må være med, og oksygenet klart.
Dave har vært i Lesotho i åtte måneder sammen med sin norske kone Gerd. Egentlig utsendinger til Mosambik, men mangel på piloter i Lesotho har gjort at han har blitt værende. Nå er han en av bare to piloter som holder beredskapen oppe.
53 minutter senere lander vi på flystripen i Mokhotlong hvor en ambulanse rygger helt inntil flyet. En ung mann løftes forsiktig over på båren.
Jeg lurer på hva som feiler pasienten. Sykepleier Mofana svarer uten å nøle.
– Epileptiske anfall hvert fjerde til femte minutt. Situasjonen er kritisk. Det kan føre til hjerneskader
og i verste fall bli livstruende, sier hun.
Den lokale klinikken har gjort alt den kan. Nå er hovedsykehuset i Maseru hans eneste håp. Pasienten heter Khotso. Han ligger urørlig på båren og ser ut til å sove. Ansiktet bærer preg av alle de epileptiske anfallene.
Dave sier lite – han er helt fokusert på oppdraget. Han fester båren grundig inne i kabinen. I fjellene kan kraftig turbulens gjøre en flytur krevende. Før motoren starter, lukker Dave øynene og ber en bønn.
– Herre, vær med Khotso. Gi oss en trygg reise uten turbulens. Amen.
Så tar vi av. Sykepleier Mofana følger nøye med på pasienten under hele flyturen. Etter en stund møter hun blikket mitt og gir en tommel opp. Khotso er fortsatt stabil.
Jeg tenker på familien hans. På hjelpeløsheten når anfallene kommer med bare noen minutters mellomrom, og kroppen aldri får hvile.
Denne dagen er været på vår side. Luften er nesten uvanlig rolig, og flyet glir stille mellom fjellene. Snart setter Dave hjulene ned på rullebanen ved Mejametalana Airbase. Ambulansen står allerede klar.
Helsepersonell kommer løpende for å ta imot pasienten. Khotso løftes raskt over og kjøres videre mot sykehuset. Da alt er over, kommer Mofana bort til Dave.
– Takk for at dere kunne komme så raskt, sier hun.
Hun kjenner MAF godt. Hun vet hva flyene betyr når avstanden mellom liv og behandling måles i fjell, ikke kilometer. Dave blir stående lent mot flyet mens ambulansen forsvinner.
– Tenk at Gud kalte meg til dette, sier han stille.
– Det er et privilegium å få tjene slik.
Kort tid senere er det min tur til å dra. På vei til flyplassen tenker jeg på Khotso. Når vi snakker om fly,
er det lett å tenke på motorer, drivstoff og logistikk. Men denne dagen handlet det om noe helt annet.
Det handlet om et menneske som fikk en ny sjanse. For MAF flyr ikke først og fremst fly.
MAF flyr håp. Denne dagen ble håpet til en ny sjanse for Khotso.
